Nasjonalballettens nye juleeventyr

Det var en gang en tysk forfatteren, med navn E.T.A. Hoffmanns, som skrev juleeventyret Nøtteknekkeren og musekongen i 1816. Historien ble senere forvandlet til et balletteventyr i 1892 og anses i dag for å være en av verdens mest kjente balletter. Etter 20 år historie med Dinna Bjørns versjon av Nøtteknekkeren, har Nasjonalballetten restaurert klassikeren til en dypere, mørkere og mer fargerik ballett, koreografert av Nasjonalballettens egen danser og koreograf, Kaloyan Boyadjiev.

01_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpgIne Espensen

Nasjonalballettens nye Nøtteknekker tar deg med bakover i tiden til året 1905, da Norge ble et selvstendig land, og byen Oslo het Kristiania. Det er jul, og klokkemakeren og oppfinneren Drosselmeyer tar siste finnish på julegavene, klar for herr og fru Stahlbaums juleselskap. Drosselmeyer binder eventyret sammen i Claras drømmeverden hvor hun møter snøfnugg, sukkerstenger, blomster, soldater, mus – og hun blir forelsket.

02_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Yoel Carreno og Yolanda Correa

Kaloyan Boyadjiev og Jon Bausor har skapt en tredimensjonal ballettforestilling. Det hele starter med at vi flyr over Kristiania. Svevende over tivoli og avishus lander vi til slutt i Drosselmeyers verksted med to etasjer. På utsiden av huset fortsetter filmen å snurre med en julekalender, hvor den ene luken åpnes etter den andre. I stuen til herr og fru Stahlbaums er det en dybde med tre scenebilder. Voksenselskapet er nærmest scenen, barneselskapet i midten og i dypet av scenebildet er juletreet. Boyadjiev bruker hele scenedybden til å fortelle Claras historie og følelser. Når Clara faller i søvn, vokser juletreet og boken hennes til å bli større enn størst.

03_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Det er en overflod av kreativitet i forestillingen. Kostymer og scenografi har en enorm dimensjon med et anker i julestemning. Mine favorittscener er når Clara og Nøtteknekkerprinsen sitter i krystallkulen, åpningsscenen med 3D film og når Drosselmeyer kommer inn på scenen fra fire ulike steder på nesten samme tid (:-o ??). Jeg elsket detaljene med julegavene som tydelig blir vist frem i første akt og som blir levende i andre akt. Rottekongen er i denne versjonen et enormt beist som ypper til kamp. De vakreste scenene var arabisk dans og grand pas i andre akt. Boyadjiev vet å skape store løft.

05_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Corps de ballet skuffer igjen. Usynkrone dansere og Boyadjiev som gaper over for mye i snevalsen, skaper et virvar av rot på scenen. Den dype scenen som han skapte så fint under selskapsscenen klarte han ikke å gjenskape i snevalsen. Det ble en kamp om oppmerksomheten når store kulisser, corps de ballet og solister tar for mye plass. Jeg undrer over hvorfor snøfnuggenes tutuer var plassert i midjen så Hele rompa vistes, og hvorfor Clara og Nøtteknekkerprinsen sitter med ryggen til publikum gjemt bak iskrystallens trone i andre akt.

07_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Nasjonalballettens nye juleeventyr er som en kransekake. Historien sirkler, fyrverkeri på siden, flere lag med godsaker, sukker på toppen og dybde i bunnen. Det er flere som har vært skeptiske til at den nye versjonen skulle bli for skummel. Jeg kan konstatere at det er den ikke. Nøtteknekkeren har en mørkere historie som skaper mer magi og spenning.

09_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpgElever fra Ballettskolen


  • Konsept: Kaloyan Boyadjiev and Jon Bausor
  • Koreografi: Kaloyan Boyadjiev
  • Musikk: Peter Tsjajkovskij
  • Scenografi: Jon Bausor
  • Kostymer: Jon Bausor og Bregje van Balen
  • Lysdesign: James Farncombe
  • Musikalsk ledelse: Andrew Grams/Peter Szilvay
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Ballettskolen, Operaorkestret
  • Foto: Erik Berg

Les også:

Fragmentert kunstverk i undergrunnen

Preludes and Shadows er ett fragmentert kunstverkverk av Norgesdebutanten Melissa Hough. Koreografen baner sin egen vei med folkefinansiering og sin egen tolkning av hvilken form dansekunsten skal ha. 

14232390_1100411603377680_1445108854709074941_n.jpg

Den Norske Opera og Ballett (DNO&B) presenterer for første gang en undergunns forestilling. I to dager ble forestilllingen Preludes and Shadows presentert på Operaens prøvescene. Koreograf Melissa Hough debuterte som koreograf i Norge etter å ha jobbet i Nasjonalballetten siden 2013.  «I valget mellom den snirklete, halvt overgrodde stien, og den rake veien mot forfremmelse, velger jeg stien.» forteller hun til Dagsavisen.

14484654_1111294565622717_6489539152870181488_n.jpg

Preludes and Shadows presenteres fire par som trer av og på scenen. Det minner om ett selskap hvor man går rundt å mingler med gjestene, og hvor hovedparet, som er kledd i sort gjennom hele forestillingen, opptrer som verter. Hvert par forteller sin historie. Det ene paret er lykkelig, mens det andre viser lengsel, det tredje diskuterer og siste paret er den uimotståelige fristelsen.

I likhet med en sang har forestillingen oppstykket mellomtoner. I korte sekvenser danser de på scenen før den neste sekvensen fortsetter. Dansestilen skifter mellom klassisk og moderne ballett. Kostymeskiftene tydeliggjør når koreografen vil fremheve «kunsten for kunstens skyld» og når hun vil formidle en historie. Forestillingens vakreste sekvenser var når parene danset i samspill, mens det ene paret skilte seg ut ved å utføre en variant av bevegelsen.

14368832_1109092502509590_4682027374698579382_n.jpg

Som ett undergrunnsprosjekt er forestillingen støttet men ikke finansiert av DNO&B. Melissa tok et nettkurs i entreprenørskap som ga henne kickstarten til å finansiere prosjektet med  fokefinansiering (crowdfunding). Ved bruk av nettverket Kickstarter samlet prosjektet inn kr 53.291 på seks uker.


14380100_1109092429176264_2612658901667467173_o.jpgKoreograf: Melissa Hough

Musikk: Dmitrij Sjostakovitsj

Kostyme: Emma Hauge. Lysdesign: Ole Fredrik Trosdahl Iversen. Foto: Panos Konstantinidis

Dansere: Francois Rousseau, Dirk Weyershausen, Niklas Mattsson, Julie Gardette, Whitney Jensen, Martin Dauchez, Miharu Maki og Leyna Magbutay

Musikere: Catharina Chen og Jie Zhang


Preludes and Shadows ble vist i Operaen 1.-2. oktober 2016

Les også Folkefinansierer undergrunnsdans av Dagsavisen 01.okt 2016.

Vakker kjærlighet med laber humor

Nasjonaloperaen + Nasjonalballetten har jeg ventet lenge på og endelig er samarbeidet = sant. 8. september hadde operaen sesongpremiere med Orfeus og Evrydike av Christoph Willibald Glucks og Jo Strømgren som operaregissør. Handlingen springer ut fra myten om Orfeus som gjør alt for kjærligheten.

 – Enkelt sagt er Orfeus en fyr som er veldig glad i dama si, sier Jo Strømgren. – Det handler om å ta et valg, om å gå for noe. Orfeus er kompromissløs og våger å gi alt.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-04.jpg

I Strømgrens regi tar han publikummet med på en reise gjennom livet, døden og kjærligheten. Fra likhuset, til Boeing 737, til underverden. Med Glucks melankolse toner smeltet sammen med Strømgrens vakre scenebilder synker man ned i stolen. Man blir sittende å  lytte med øynene og se med ørene. Opplevelsen av vuggende bevegelser i takt med den lysteste kontratenorstemmen, toppet med ett nordisk lys og enkel scenografi, er som balsam for sjelen.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-01.jpg

Det var alikevell noe som manglet. Strømgren er kjent for sine sprøe idéer, men denne gangen spilte han kortene litt for «safe». Det var ikke før i finalenummeret at han slo seg løs og lot de kvinnelige operasangerne kaste seg på gulvet i full rulle og lot en sexy sykepleier løfte på skjørtet. Gjennom forestillingen hadde han humoristisk elementer. Men når ett mørkt tema blir satt opp mot noen enkle humoristiske grep, faller det mellom to stoler og man blir hverken følelsesmessig eller humoristisk revet med i fortellingen.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-11.jpg

Ja, opera + ballett = sant. Men ikke likestilt. Med tre operasolister i førersetet, ble ballettdanserne støttende elementer i forestillingen for å undertegne en følelse eller tema. Jeg savnet bruken av danserne i høyere grad av historiens fortellling. Til neste gang håper jeg at samarbeidet også inkluderer ett par ballettsolister.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-02.jpg

  • Musikk: Christoph Willibald Gluck
  • Libretto: Ranieri de´ Calzabigi
  • Musikalsk ledelse: Rinaldo Alessandrini
  • Regi, koreografi og scenografi: Jo Strømgren
  • Kostymer: Bregje van Balen
  • Lysdesign: Stephen Rolfe
  • Orfeus: David Hansen
  • Evrydike: Vigdis Unsgård
  • Amor: Vera Talerko
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Operakoret, Operaorkestret
  • Foto: Erik Berg

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-05.jpg

Orfeus og evrydike vises i Operaen 8. september – 9. oktober 2016.

Les også Skulle det dukke opp flere lik er det bare å….. av Operabloggen
og Tragedie med happy ending av Aftenposten fra 7.okt.2013

Vanvittig vannballett

Den berømte vannballetten er tilbake. Koreograf Alexander Ekman har utfoldet seg på hovedscenen med uslåelig kreativitet og vanvittige ideer. Han befinner seg i en særklasse. Hele verden fikk øynene opp for Nasjonalballetten da de fylte Operaen med 5000 liter vann. Popstjerner har latt seg inspirere og publikum strømmer til.   

a_swan_lake_foto_erik_berg_02.jpg

Dette har jeg ventet lenge på. Det er fjerde gang jeg ser ballettforestillingen A Swan Lake. Første gang var i 2014. Det var ikke lett å finne en ledig billett og jeg endte opp med en billett på tredje balkong, helt til venstre. Jeg måtte henge over gelenderet for å se hele scenen. Noen uker etter urpremieren, 26. april 2014, ble produksjonen vist på NRK. Året etter fikk jeg DVD-utgaven i julegave. Og endelig fredag 27. mai, fikk jeg muligheten til å se balletten «live» igjen.

Jeg husker fortsatt den enorme snakkisen før urpremieren i 2014. 5000 liter vann på scenen. Hvordan går det ann? Både bransjen og pressen verden over snudde øynene mot Operaen. Aftenposten mente «den flytter grenser for hva vi kan gjøre med teater», og bransjebladet Dance Europe utnevnte balletten til «Best world premiere». Vannballetten ble invitert til å opptre under moteukene i Paris og København. Popartisten Beyoncé har latt seg inspirere (eller nærmere sagt stjele). En internasjonal pressedekning og oppmerksomhet fikk publikum til å strømme til så det ble fulle hus og lange ventelister hver kveld. Dette var en begivenhet man ikke kunne gå glipp av.

A_SWAN_LAKE

Allt började for fyra år sedan, då jag sa til Ingrid Lorentzen att jag gärna skulle skapa nånting stort här med Nasjonalballetten. Nånting galet och oväntat, nånting som jag aldrig gjort förr. Alexander Ekman.

a_swan_lake_foto_erik_berg_03.jpg

A Swan Lake er en helaftensballett i tre akter, koreografert av Alexander Ekman. Hver akt har en ulik karakter, stemning, og mer enn 100 års mellomrom. I første akt har kostymer og scenografi en homogen stil fra 60-tallet. Danserne skiller seg ut ved at hver enkelt karakter har en egen identitet og historie å fortelle. Det fasinerende ved koreografien er dens oppbygning. En hverdagshistorie går i loop. Det er kun noen små justeringer for hver gang historien gjentas som gjør at det blir en humoristisk utvikling i historien. I neste øyeblikk  blir det et sceneskift, hvor de presenterer hvordan svanesjøen blir til, i en spaced out musikal stil. Det er en enorm kreativitet på scenen. Jeg anbefaler å sitte på andre balkong for å få et helhetlig overblikk over hver minste detalj som skjer på scenen.

A_SWAN_LAKE

Den berømte vannballetten vises i andre akt. Danserne står helt stille når teppet går opp. Publikum holder pusten mens de venter på at noe skal skje. Vannet speiler seg langs veggene. Så, setter de seg ned på kne for å plaske, skyve, kaste og skli på vannet. I takt med musikkens intensitet sklir de over gulvet. I liket med den klassiske versjonen av svanesjøen er det drama mellom den sorte og hvite svane. Det er actionfylte scener. Men også her bryter Ekman med humoristiske inngrep. En ballettdanser gjør sin entre, like en modell som går på catwalken, og legger fra seg en amerikansk fottballrustning. Deretter er det 1000 gummiender, badeballer, sykkel, planter, hårføner, vannkanner, og tre musikere som befinner seg i vannet. Balletten avsluttes med en robot som trasker over gulvet i tredje akt.

A_SWAN_LAKE

Når jeg ser produksjoner av Alexander Ekman blir jeg alltid forundret over hvor ideene hans kommer fra. Han befinner seg i en unik klasse, i toppsjiktet med den prisvinnende koreografen Jo Strømgren. Ekman har en uslåelig kreativitet og en herlig sans for humor. Uventede hendelser, historietolkninger, kommentarer, spaca karakterer er typisk Ekman, samtidig som han kombinerer med en kontekts av en helt vanlig hverdag. Tidligere har jeg sett Left right left right med Netherland Dance Theatre og kortfilmen Simkin in the City. Og jeg ser frem til å se maaaange flere produksjoner.

a_swan_lake_foto_erik_berg_01.jpg

A Swan Lake vises i Operaen frem til 20 juni.

Kreditering:

  • Koreografi og scenografi: Alexander Ekman
  • Musikk: Mikael Karlsson
  • Orkestrering: Mikael Karlsson, Michael Atkinson
  • Kostymer : Henrik Vibsov
  • Lysdesign: Tom Visser
  • Lyddesign: Mikael Karlsson, Alexander Ekman
  • Video/film: Todd Rives
  • Foto: Erik Berg
  • Musikalsk ledelse : Per Kristian Skalstad
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret

Fun Facts:

  • Alexander Ekmans første helaftens produksjon for Hovedscenen hadde urpremiere 26. april 2015
  • Orkester med 75 musikere + surroundlyd med diverse lydeffekter programmert av komponist Mikael Karlsson
  • Svanekostymer laget av neopren, av den danske klesdesigneren Henrik Vibskov
  • 16 x 16 m basseng på scenen, vanndybde 3-4 cm
  • 5000 liter vann
  • 1000 gummiender

Les også:

Se også:

a_swan_lake_foto_erik_berg_06