Ufattelig, sinnsykt og hypnotisk

Foto: Gadi Dagon

Blandingen av organisk og mekaniske bevegelser skaper en egenart og en reise gjennom forestillingen. Last Work av Ohad Naharin er en mørk forestilling som treffer midt i hjertet og man blir bergtatt av dansernes prestasjoner.

14947532_1477850825578183_7365775965235710754_n.jpg

Ohad Naharin, kunstneriske leder for Batsheva Dance Company, beskrives som en av verdens viktigste koreografer av New York Times. Siri Leonardsen, leder for regionalt kompetansesenter for dans i Bærum Kulturhus, påpeker at med hans distinkte uttrykk og innovative dansespråk er han en av samtidsdansens mest hyllede personer. Kompaniet, som er verdensberømt og kritikerrost, anses for å være et kulturell forbilde i Israel.

”Whenever Mr. Naharin’s company comes to town, we have much to be thankful for….” – The New York Times

Mitt første møte med Naharins koreografi var i 2004. Minus2 /dans, fremført av Norges nasjonale samtidsdanskompani Carte Blanche, hadde ett uforglemmelig råskap over seg. Forventningene til kveldens forestilling Last Work i Bærum Kulturhus var dermed skyhøy. Naharin skuffet ikke, i stedet setter han sin egen liste høyere og fortsetter å utvikle sitt eget bevegelsesspråk og dybde i forestillingen.

15036202_1477850415578224_2309584377379213336_n.jpg

I det sceneteppet går opp er det en blå dame som løper på scenen. En etter en, trer fremragende dansere frem på scenen. Myke bevegelser, sinnsyk turn out og ekstrem ekstensjon i hoften. Naharin har tydelig trukket frem dansere med en spesifikk styrke,  kvalitet og særpreg. Man blir helt fasinert over dansernes prestasjoner og det gjennomarbeidede materialet. Det er danserne man studerer. Koreografien faller litt i glemmeboken, men allerede nå bemerker man seg at forestillingens tone er mørk. Den blå damen løper fortsatt.

15032182_1477846585578607_1423869542230692892_n.jpg

Den blå damen løper fortsatt, men hun forsvinner i ett med scenebildet. Det er først når hele ensemblet samles på scenen i en gruppesekvens med korte, hakkete og repetitive bevegelser at fokuset overføres til koreografi og formidling. Naharin har en evnen til å forme skulpturelle scenebilder både i kropp og formasjon. Musikk og bevegelser faller til tider sammen i en hypnotisk form. Blandingen av organisk og mekaniske bevegelser skaper en egenart og en reise gjennom forestillingen. Den blå damen løper fortsatt.

Den blå damen løper fortsatt. En uventet vending i forestillingen oppstår. Den rolige starten gikk nå over til total galskap. Vendingen var uventet, men allikevel forventet når det er Naharin som er koreografen. Igjen er det korte, hakkete og repetitive bevegelser, men man lar seg fasinere over koreografiens oppbygning. Galskapen når toppunktet når et militært budskap tar plass i scenerommet. Den blå damen løper fortsatt. Det er først nå man skjønner hvorfor hun løper. Ensemblet blir bundet sammen i teip. Linjer på kryss og tvers binder det hele sammen som ett spindelvev. Ett bilde av krig, fred og samhold. Det treffer midt i hjertet. Ikke uventet avsluttes forestillingen med stående applaus uten ende.

15027553_1477851102244822_3037372773985176308_n.jpg

«The piece is breathtaking for the extraordinary dancing by the Batsheva Dance Company dancers, and the way Mr. Naharin can evoke states of pleasure, pain, madness and a kind of animality — a sheer state of being in the body — through his movement» – Roslyn Sulcas from The New York Times, July 4, 2015.


Koreografi: Ohad Naharin

Lysdesign: Avi Yona Bueno (Bambi)
Lyddesign og redigering: Maxim Warratt
Original musikk: Grischa Lichtenberger
Scenograf: Zohar Shoef
Kostymedesinger: Eri Nakamura
Assistent til Ohad Naharin og Maxim Warratt: Ariel Cohen, Guy Shomroni

Dansere fra Batsheva Dance Company // sesongen 2016/17: William Barry, Yael Ben Ezer, Matan Cohen, Omri Drumlevich, Bret Easterling, Hsin-Yi Hsiang, Rani Lebzelter, Eri Nakamura, Ori Moshe Ofri, Rachael Osborne , Nitzan Ressler, Ian Robinson, Or Meir Schraiber, Maayan Sheinfeld, Yoni Simon, Zina (Natalya) Zinchenko, Adi Zlatin


Tantes prinsesse

Hvordan vet man om det er en ekte prinsesse? Hmm. Jeg mener når man er 4 1/2 år, har et rosa ballerinaskjørt og er mitt eneste tantebarn, så er man i hvert fall min ekte prinsesse =)

160916 Prinsessen på erten bred mindre.jpg

Vilja Marie har sett flere danseforestillinger sammen med meg. Denne gangen var det Prinsessen på erten av Dybwikdans.

Dagen startet med en laaaaang togtur fra Eidsvoll til Sandvika. Heldigvis hadde mormor pakket boller og kjeks i sekken som vi koste oss med. Men jeg skjønte fort at noe mer måtte til da bena løp løpsk hele tiden. Så første stopp ble bokhandelen hvor hun fikk en bok fra favoritten Frost. Tålmodigheten ble igjen satt på prøve da vi skulle gå videre, for det var nemlig ett par meter fra bokhandelen til Bærum Kulturhus. Er vi fremme nå? Hvor lenge er det igjen? Jeg vil være fremme NÅ!

Bærum Kulturhus hadde gjort i stand med tegnesaker og matter, klar for å ta i mot små prinsesser og prinser. Vi satte oss ned for å lese, leke og tegne. Men før kongen og prinsessen tok sin entré, måtte vi ta av skoene og ta turen innom toalettet.

IMG_6583.jpg

Forestillingen Prinsessen på erten er en levende og eventyrlig danseforestilling basert på Hans Christian Andersen sitt eventyr. Med humor, musikk og dans er det som å se en eventyrbok i levende format. Musiker Nils Christian Fossdal tar publikummet med på utforskende reise fra start til slutt, mens dansekunstner Elin Aase skaper en identitetsfølelse med barna. Hver for seg er de to ulike karakterer. Kongen som er en rolig og troverdig mann, og prinsessen som er impulsiv tegneseriefigur. Sammen skaper de en balanse i historien, og med ett enkelt element i scenografien gir det en retning for historien. I forestillingen inviterer de publikummet til å delta aktivt i eventyret og de skaper en lystig opplevelse for både barn og voksne.

IMG_6587.jpg

Selv om kongen var høy og hadde en dyp stemme ble Vilja tryggere etter hvert. Hun holdt godt rundt meg når vi gikk inn i det mørke scenerommet, men hun ble med en gang roligere når hun hørte en barnestemme snakke i bakgrunnen. Forestillingens høydepunkt var Aase med hennes overraskende bevegelsesmomenter. De impulsive bevegelsene var nesten prikk lik tegneseriefiguren Langbein og karakterens oppførsel kan gjenkjennes i ett hvert barn.

Etter forestillingen bar det avgårde hjemover til Fenstad. Men først ble det ett lunsjstopp, også tok vi turen innom lekeplassen for å løpe av litt krutt før den laaange togturen.


prinsessen-sover

Prinsessen på erten hadde urpremiere 27. august i Kent (UK) og ble vist i Bærum Kulturhus 15.-18. september. Forestillingen turnerer disse dager i Østlandet.

Koreografi Siri Dybwik
Musikk Nils Christian Fossdal
Utøvere Gerd Elin Aase
Nils Christian Fossdal
Scenografi Kit Bjørn Petersen
Søm Britt Stigen Martinsen
Monica Øhman
Co-produsent RAS

Uforglemmelig nysirkus i verdensklasse

160413_7-fingers_nocturnes5alxandre-galliez_-_krympet_0.jpg

The 7 Fingers (CA) har krysset Atlanterhavet for å presentere ett unikt møtepunkt mellom nysirkus og samtidsdans. Resultatet var et kunstverk i verdensklasse. Triptyque er en tredelt forestilling hvor tyngdekraften heves, grensene sprenges og hjertet berøres.

2480.jpg

Koreografien Anne & Samuel er en dyrisk duo hvor tyngdekraften hemmer kroppens naturlig funksjonalitet. Istedenfor å stå selvstendig på sine egne ben, er danserne avhengig av krykker for å forflytte seg. Kampen om å befri hverandre fra innbundet fangenskap fører til en sensuell befrielse. Fremgangsmåten er uforståelig. Tyngdekraften trekker de ned mot gulvet, samtidig som de beveger seg uten noe form for anstrengelse. Med myke ledd svever de over scenegulvet som om de er i verdensrommet. Utøverne går fra å være to sårbare individer til å stå sammen som to sterke pertnere.

triptyque_alexandregalliez-1439481912.jpg

I variations  9.81, av Victor Quijada, balanserer danserne på stylter mer enn de beveger seg på scenegulvet. Varierende rytmer og tempo driver utøverne gjennom ulike høyder og utallige håndstående variasjoner. Gruppen beveger seg både unisont og selvstendig. Bølgende energi gjennom kroppen fører de fra endestykket kraftfull balansekunst til balanserende stillhet.

160413_seven_fingers_nocturnes10alexandre-galliez.jpg

Nocturnes, av Marcos Morau, Isabelle Chassé og Samuel Tétreault, er et kunstverk utenom det vanlige. Møtepunktet mellom samtidsdans og svevende balansekunst tar deg med på en drømmereise med dype daler og høye topper. Åtte danse- og balansekunstnere går i dybden av kunstneriske prestasjoner og opp til toppen med flyvende luftakrobatikk. På løpende bånd presenterer The 7 Fingers flyvende installasjoner. Utøverne er fri for fysiske hindringer. Fremragende triks, utført med presisjon, teknikk og innlevelse, gir en uforglemmelig opplevelse.

montreal-que-october-2-2015-acrobat-troupe-les-7-doig1.jpg

The 7 Fingers var tydelig sesongens høydepunkt for Bærum Kulturhus. Nå er jeg utrolig spent på lanseringen av høstens sesong. Klarer de å toppe denne forestillingen?

methode-sundaytimes-prod-web-bin-3fe5ca24-fb22-11e5-9490-9099577f34e6.jpg

The 7 fingers («Les 7 doigts de la main») fra Montreal ble startet i 2002 av syv talentfulle sirkusartister, som ønsket å skape en ny form for sirkuskunst hvor grensene mellom akrobatikk og samtidsdans blir visket ut. Triptyque hadde  Europapremiere i London (Sadler’s Wells), før de reiste til Bærum Kulturhus 13.-14. april. Reisen går videre til Stavanger konserthus 17.-18. april 2016.

Produksjon: Les 7 doigts de la main

Artistic Direction: Samuel Tétreault

Co-produsenter: Sadler’s Wells (London), Thomas Lightburn (Vancouver), TOHU (Montréal), Albourne (Norwalk), Danse-Cité (Montréal) & Les Nuits de Fourvière (Lyon)

Utøvere: Joaquim Ciocca, Marie-Ève Dicaire, Geneviève Drolet, Kyra Jean Green, Franklin Luy, Nicolas Montes de Oca, Anne Plamondon, Samuel Tétreault

Lysdesign: Yan Lee Chan
Kostymer: (1) Liz Vandal (2&3) Camille Thibault-Bédard
Scenografi: (1) Marie Chouinard (2&3) Cloé Alain-Gendreau
Komponister: (1) Louis Dufort (2) Jasper Gahunia (3) Nans Bortuzzo
Kinbakushi: (1) Isabelle Hanikamu
Handstand Cane Design: (2) Samuel Tétreault et Jocelyn Legault
Koreografiske rådgivere: (3) Anne Plamondon et Kyra Jean Green
Teknisk sjef: Yves Touchette
Stage Manager: Camille Labelle
Rigger: Vincent Houle
Kommunikasjon: Marion Bellin
Teknisk rådgiver: Pierre Masse
Coach: Isabelle Poirier.

Foto: Alexandre Galliez

 

 

Hege Haagenrud: ”Use my body while it’s still young”

Skrevet for CODA 18. oktober 2015

Det første man hører i den mørke salen på scene 2 i Operaen er; ”Er du redd for å dø?”. Stemningen blir med en gang satt. Tung, mørk. I et rolig tempo blir det gradvis lysere. Vi ser fire kropper på scenen. Det er fire legendariske dansere i en alderen av 65 – 79 år. Tunge, slitne kroppen sitter der og ser utover salen. Skrøpelig og sårbar. Men koreograf Hege Haagenrud velger å ikke å la de fremtre som stakkarslige. Det er kun et tema som ligger til grunn, alderen. Hun iscenesetter de som sterke mennesker med en levende sjel.

Publikummer Marianne Haugli: Jeg var aldri i tvil om dansernes fysiske styrke. Jeg stolte helt på danserne. Jeg kjente på en respekt og jeg tror de kunne ha gjort hva som helst på scenen.

use my body plakat_Siv Ander Foto Siren Lauvdal
Foto: Siren Lauvdal

Haagenrud legger frem kontrasten mellom det å være ung og gammel. Gerard Lemaitre står naken på scenen og ser en film av seg selv fra hans yngre dager som danser. Turn out, spagaten, armbevegelsene. De ”er der” fortsatt. Det som ikke er der lenger er ungdommens utseende. Det er ikke akseptabelt for de eldre å være seksuelt aktiv forteller Siv Ander. En tankevekker. Hvorfor har vi slike fordommer, spør jeg meg selv? Vi segmenterer mennesker i grupper forteller Brian Toney. Så hører jeg lyden av en vakker stemme. Rebekka Karijord synger ”Use my body while it’s still young”. Danserne står på kanten av scenen og stirrer oss i øynene. Jeg kjenner klumpen i halsen. De står med hendene i været. Jeg får følelsen av at de ber om en hjelpende hånd. Tårene triller.

Publikummer Masja Abrahamsen: Det jeg liker med forestillingen er at den ”går så inn til beinet”. Hun har fått frem temaet så sårt, varmt og menneskelig. De var brutalt rå på det rene.

Publikummer Sunniva Lorentzen Kildal: Jeg synes det ble en sterk opplevelse da Toney sa at ”vi må skille oss fra kroppen, den er som en container”. Å få høre slike tanker gjorde inntrykk.

Forestillingen hadde urpremiere 17. oktober og ble vist i Operaen 19. og 20. oktober 2015.