Viruset, en klassiker av Jo Strømgren

Foto: Erik Berg

I klassisk Jo Strømgren stil byr Viruset på en spennvidde fra dumsindig humor til blodig alvor.

Fra aller første innlegg som Jo Strømgren Kompani la ut på instagram, har jeg fulgt nøye med på deres sosiale medier. Et hvert innlegg har gitt inntrykk for at dette kommer til å bli en mystisk, sprø og humoristisk forestilling. Med andre, en klassisk Jo Strømgren forestilling. Hans unike kreativitet får meg ofte til å stille spørsmålet «hva er det egentlig som foregår i hodet på ham». Viruset falt som forventet inn under denne kategorien.

viruset_2016_foto-erik-berg_0948.jpg

To hardbarka rockegutter starter forestillingen med å slenge hodet i takt med heavy metal musikk, men stopper raskt da maskinen uventet skur seg av. Frustrasjonen brer seg. Oppdraget er tydelig, de må å fikse maskinen. De må gi verden en omstart og stoppe maskinen som forpester verden med grusomme virus. Det eneste som mangler er disketten som befinner seg på den portugisiske romstasjonen. Gutta og professoren får hjelp fra en vakker androide, som hyres inn til det farefulle oppdraget. Men selv en androide har både egenvilje, samvittighet og sjarm.

viruset_2016_foto-erik-berg_1466.jpg

I Strømgrens postapokalyptisk danseteater veksler det mellom teatralske samtaler og myke dansesekvenser. Smidige bevegelser får fire dansere til å se ut som en dansekunstner. Androiden løftes under, i mellom og over. Hun beveger seg mykt, samtidig som hun er sterk og stødig i fremtoningen. Hver for seg er de svake individer i en bunker, sammen er de sterke og klar for å redde verden. Stemningen skifter mellom dumsindig humor og blodig alvor. Med en gjennomtenkt regi har historien har et klart budskap, men uventede hendelser og nye vendinger får publikummet til å sitte på kanten av stolen.

viruset_2016_foto-erik-berg_1713


Regi, manus, koreografi: Jo Strømgren
Utøvere: Vânia Doutel Vaz, Dag Rune Sjøli, Mikkel Are Olsenlund, Ivar Örn Sverrisson
Scenografi: Jo Strømgren
Kostymer: Bregje van Balen
Lyddesign: Lars Årdal, Ola Erik Blæsterdalen
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Co-produksjon: The Norwegian Opera & Ballet, Bærum Kulturhus – Regionalt Kompetansesenter for Dans.
Støttet av: Arts Council Norway

Premiere: La Fabrika, Praha, 17. oktober 2016

Norgespremiere: Den Norske Opera & Ballett, Oslo, 1. november 2016


Les også:


Fun facts:

  • Jo Strømgren Kompani en av de største eksportvarene vi har innen det norske kulturfeltet.
  • Jo Strømgren er huskoreograf i Nasjonalballetten
  • Kompaniet har turnerer verden rundt og har besøkt over 50 land
  • Jo Strømgren har fem premierer og 12 produksjoner på turne i 2016

14642430_10157533769670361_986971822881669149_n.jpg

Fra minibygd til storscenen

Fra minibygda Gaupne i Luster kommune flyttet Dag Rune Sjøli (25) til storbyen Oslo, for å satse på dansen. Nå er han klar for Norgespremiere med Viruset, koreografert av Jo Strømgren, i Operaen.

1092-20161013113858000000000.jpg
Foto: Erik Berg

Tilbake i 2006 ble Dag Rune fanget opp av prosjektet Dans Uten Grenser, som er en arena for formidling av dans og danseverksted. Prosjektets formål er å være et positivt fritidstilbud for barn og unge i Sogn og Fjordane med ungdom som formidlere. Det gikk derfor ikke mer enn ett halvt år før han ble danseinstruktør og et viktig forbilde for ungdommen i bygda. Ung til ung formidlingen startet som ett helsefremmende og forebyggende tiltak under det nasjonale prosjektet «Kultur gir helse». Utenlands turnéer til barnehjem var dermed en selvfølge, og Dag Rune beskriver det som ren danseglede uten satte former.

Dansemiljøet ga mersmak og fristelsen for å stå på scenen eskalerte. Men det er Ove Henning Solheim, grunnleggeren av Dans Uten Grenser, som vi kan takke for at Dag Rune nå er premiere klar med Viruset. Fotballsko og mediestudier ble lagt på hyllen da Dag Rune fikk klar beskjed om at han burde søke Norges Dansehøyskolen. Valget om å satse på dansen var avgjort, men Dag Rune sier allikevel at interessen for dans har vokst etter hvert som han ble introdusert for ulike dansesjangere, koreografer og forestillinger.

Dag Runes første møte med en av Jo Strømgren sine verk var i førsteklasse på Kunsthøyskolen i Oslo. Slakt sto på timeplanen og Årstidene ble fremført i Operaen av Nasjonalballetten. Det var ingen tvil om hvem Dag Rune hadde som mål å jobbe med etter endt studier. «Er det mulig å lage noe sånn som det der?» uttaler Dag Rune om Jo sine koreografier.

Drømmen gikk i oppfyllelse, for Dag Rune gikk rett fra studier til jobb som dansekunster i Oslo Danse Ensemble (ODE). Jo, som har koreografert en rekke verk for ODE, stilte nå med en flunkende ny koreografi. Etter noen få prøvedager med Gone fikk Dag Rune spørsmålet om å jobbe med Jo Strømgren Kompani.

Dag Rune forteller at han fikk en varm velkomst av kompaniet. Selv om han er den eneste nye danseren i kompaniet, så føler han seg som hjemme. Men det ble ingen rolig start. Fra første arbeidsdag var det rett på sak og Dag Rune beskriver prosessen som en lærerik reise. Utfordringen for Dag Rune var å jobbe med en helaftens forestilling. Det har vært en lengre prosess en det jeg er vant til, forteller han. Det positive har vært å kunne jobbe dypere med materialet. Tiden har gitt mer rom for detaljer, tanker og intensjon.

Jo Strømgren skiller seg ut fra andre koreografer ved at han er med i alle produksjonsledd, sier Dag Rune med stor beundring. «Det har vært fasinerende å jobbe med de ulike arbeidsmetodene, både i gruppen om med Jo.» Dag Rune avslører at Jo lurer publikummet i Viruset ved at det hele tiden er endringer. Det er en tydelig historie som ligger i bunn, samtidig som det er en abstrakt forestillingen, påpeker han.


Viruset av Jo Strømgren vises i Operaen 1.-6. november 2016


Les også:


14642430_10157533769670361_986971822881669149_n.jpg

Fragmentert kunstverk i undergrunnen

Preludes and Shadows er ett fragmentert kunstverkverk av Norgesdebutanten Melissa Hough. Koreografen baner sin egen vei med folkefinansiering og sin egen tolkning av hvilken form dansekunsten skal ha. 

14232390_1100411603377680_1445108854709074941_n.jpg

Den Norske Opera og Ballett (DNO&B) presenterer for første gang en undergunns forestilling. I to dager ble forestilllingen Preludes and Shadows presentert på Operaens prøvescene. Koreograf Melissa Hough debuterte som koreograf i Norge etter å ha jobbet i Nasjonalballetten siden 2013.  «I valget mellom den snirklete, halvt overgrodde stien, og den rake veien mot forfremmelse, velger jeg stien.» forteller hun til Dagsavisen.

14484654_1111294565622717_6489539152870181488_n.jpg

Preludes and Shadows presenteres fire par som trer av og på scenen. Det minner om ett selskap hvor man går rundt å mingler med gjestene, og hvor hovedparet, som er kledd i sort gjennom hele forestillingen, opptrer som verter. Hvert par forteller sin historie. Det ene paret er lykkelig, mens det andre viser lengsel, det tredje diskuterer og siste paret er den uimotståelige fristelsen.

I likhet med en sang har forestillingen oppstykket mellomtoner. I korte sekvenser danser de på scenen før den neste sekvensen fortsetter. Dansestilen skifter mellom klassisk og moderne ballett. Kostymeskiftene tydeliggjør når koreografen vil fremheve «kunsten for kunstens skyld» og når hun vil formidle en historie. Forestillingens vakreste sekvenser var når parene danset i samspill, mens det ene paret skilte seg ut ved å utføre en variant av bevegelsen.

14368832_1109092502509590_4682027374698579382_n.jpg

Som ett undergrunnsprosjekt er forestillingen støttet men ikke finansiert av DNO&B. Melissa tok et nettkurs i entreprenørskap som ga henne kickstarten til å finansiere prosjektet med  fokefinansiering (crowdfunding). Ved bruk av nettverket Kickstarter samlet prosjektet inn kr 53.291 på seks uker.


14380100_1109092429176264_2612658901667467173_o.jpgKoreograf: Melissa Hough

Musikk: Dmitrij Sjostakovitsj

Kostyme: Emma Hauge. Lysdesign: Ole Fredrik Trosdahl Iversen. Foto: Panos Konstantinidis

Dansere: Francois Rousseau, Dirk Weyershausen, Niklas Mattsson, Julie Gardette, Whitney Jensen, Martin Dauchez, Miharu Maki og Leyna Magbutay

Musikere: Catharina Chen og Jie Zhang


Preludes and Shadows ble vist i Operaen 1.-2. oktober 2016

Les også Folkefinansierer undergrunnsdans av Dagsavisen 01.okt 2016.

Briljerer på hjemmebane

Koreografduoen Sol León og Paul Lightfoot har skapt hitt etter hitt. I 2005 ble deres balletter årets snakkis og Nasjonalballett har siden den gang programmert deres mesterverk gjentatte ganger. Nå stiller Nasjonalballetten med tre balletter i En kveld med León & Lightfoot, hvor to av dem har Norgespremiere.

03_sad-case_2016_foto-erik-berg.jpg
Camilla Spidsøe og Silas Henriksen i Sad Case. Foto: Erik Berg

Sad Case er ett abstrakt kunstverk med fem dansere som er dynket støv. Med tomme blikk rettet mot publikum er det kroppen som er i fokus. Høyt tempo, skarpe attakk og store utslag gir hakeslepp. Danserne briljerer i Paul Lightfoot bevegelsesmønster. Den fysiske formen og den komiske gangen ligner på noen fomlete apekatter som prøver å imitere slapstick stilen. Som en grupper er det alltid en som er utenfor og de prøver hele tiden å finne sammen. Musikken varier fra sensuelle meksikanske toner til snakkende meksikanere.

09_sleight-of-hand_2016_foto-erik-berg.jpg
Silas Henriksen i Sligh of hand. Foto: Erik Berg

Slight of hand tar deg med inn i underverdenen og hele veien tilbake til adelstiden. Samantha Lynch og Ole Willy Falkhaugen er opphøyd så de kaster en dyster skygge over de andre danserne som går av og på scenen. Med ulmske blikk ser de ned på dem. Plassert inne i en sort boks gir det illusjonen av at de styrer danserne som marionettedukker. Iscenesettingen minner om en rettsal. En mannsdominert verden ikledd lange sorte kapper. Dansekunstner Silas Henriksen tar scenen med storm i det han trer opp fra orkestergraven med Aarne Kristian Ruutu og Martin Dauchez hakk i hel. Solistdanser Maiko Nishino og Sebastian Goffin fremstår som to uskyldig i dette spillet. Forholdet med Douwe Dekkers er usikkert. I maktens spill gir danserne tegn til både å spise ett eple og ta av seg masken. Historien formidles med sterk innlevelse og koreografien har utallige små detaljer med ansiktsgestikulering. Det er tydelig at León og Lightfoot ønsker å fortelle noe dramatisk i spillet av lys og skygge.

17_same_difference_2016_foto_erik_berg.jpg
Stine Østvold i Same difference. Foto: Erik Berg

Same difference består av 7 individuelle karakterer i en surrealistisk og mørk verden. Hver enkelt av dem lever i sin egen lille boble. Karakteristisk kroppsspråk og lyden av deres egen stemme skaper en mørk komedie. Det er på grensen til galskap og man undrer til tider om man skal le eller gråte. Med Stine Østvold kostymeskift snur stykket til en mer idyllisk stemning. I samspill av trillende toner fra komponisten Phillip Glass skapes en vakker pas de deux med Stine Østvold og Phillip Curell. Like etter avslutter Yolanda Correa stykket uventet og brått.

01_sad-case_2016_foto-erik-berg.jpg
Emma Lloyd og Shane Urton i Sad Case. Foto: Erik Berg

Nasjonalballetten presenterer tre dype, sterke og briljante balletter. Sol León og Paul Lightfoot er Nasjonalballettens signatur og igjen viser de at de briljerer på hjemmebane. Om dette blir den nye snakkis får man vente å se, men nedenfor kan du allerede lese gode anmeldelser fra Dagsavisen og Vårt land.

En kveld med León & Lightfoot vises på hovedscenen i Operaen 21. september–15. oktober 2016

 

  • Koreografi, scenografi og kostymer Sol León og Paul Lightfoot
  • Dansere fra Nasjonalballetten, se her
  • Lysdesign Tom Bevoort
  • Musikk Sad Case Perez Prado, Alberto Domínguez, Ernesto Lecuona, Ray Barretto, Trio Los Panchos
  • Musikk Sleight of Hand og Same Difference Philip Glass
  • Musikalsk ledelse Per Kristian Skalstad
  • Foto: Erik Berg

Vakker kjærlighet med laber humor

Nasjonaloperaen + Nasjonalballetten har jeg ventet lenge på og endelig er samarbeidet = sant. 8. september hadde operaen sesongpremiere med Orfeus og Evrydike av Christoph Willibald Glucks og Jo Strømgren som operaregissør. Handlingen springer ut fra myten om Orfeus som gjør alt for kjærligheten.

 – Enkelt sagt er Orfeus en fyr som er veldig glad i dama si, sier Jo Strømgren. – Det handler om å ta et valg, om å gå for noe. Orfeus er kompromissløs og våger å gi alt.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-04.jpg

I Strømgrens regi tar han publikummet med på en reise gjennom livet, døden og kjærligheten. Fra likhuset, til Boeing 737, til underverden. Med Glucks melankolse toner smeltet sammen med Strømgrens vakre scenebilder synker man ned i stolen. Man blir sittende å  lytte med øynene og se med ørene. Opplevelsen av vuggende bevegelser i takt med den lysteste kontratenorstemmen, toppet med ett nordisk lys og enkel scenografi, er som balsam for sjelen.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-01.jpg

Det var alikevell noe som manglet. Strømgren er kjent for sine sprøe idéer, men denne gangen spilte han kortene litt for «safe». Det var ikke før i finalenummeret at han slo seg løs og lot de kvinnelige operasangerne kaste seg på gulvet i full rulle og lot en sexy sykepleier løfte på skjørtet. Gjennom forestillingen hadde han humoristisk elementer. Men når ett mørkt tema blir satt opp mot noen enkle humoristiske grep, faller det mellom to stoler og man blir hverken følelsesmessig eller humoristisk revet med i fortellingen.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-11.jpg

Ja, opera + ballett = sant. Men ikke likestilt. Med tre operasolister i førersetet, ble ballettdanserne støttende elementer i forestillingen for å undertegne en følelse eller tema. Jeg savnet bruken av danserne i høyere grad av historiens fortellling. Til neste gang håper jeg at samarbeidet også inkluderer ett par ballettsolister.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-02.jpg

  • Musikk: Christoph Willibald Gluck
  • Libretto: Ranieri de´ Calzabigi
  • Musikalsk ledelse: Rinaldo Alessandrini
  • Regi, koreografi og scenografi: Jo Strømgren
  • Kostymer: Bregje van Balen
  • Lysdesign: Stephen Rolfe
  • Orfeus: David Hansen
  • Evrydike: Vigdis Unsgård
  • Amor: Vera Talerko
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Operakoret, Operaorkestret
  • Foto: Erik Berg

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-05.jpg

Orfeus og evrydike vises i Operaen 8. september – 9. oktober 2016.

Les også Skulle det dukke opp flere lik er det bare å….. av Operabloggen
og Tragedie med happy ending av Aftenposten fra 7.okt.2013

Galla med Nasjonalballetten

Galla med Nasjonalballettten er en helaftens festforestilling med spektakulære høydepunkter fremført av dansere i verdensklasse. På en og samme kveld får du oppleve det ypperste av ballettrepertoaret, nybakte urpremierer, utdrag fra sesongens høypunkter, moderne innslag og internasjonal gjestedanser.

Til stor begeistring inviterer Nasjonalballetten til en helaftens festforestilling med Ballett galla. Operahus verden over har Ballett galla på sitt repertoar, så endelig tar Nasjonalballetten enda et steg nærmere ett internasjonal nivå. Ballett galla er en serie av høydepunkter. Det fremføres pas de deux (duett) fra kjente balletter, det vises utdrag fra sesongens repertoar, de fremste danserne står på scenen og internasjonale ballettstjerner inviteres.

galla-2016_foto-erik-berg-01.jpg
Cygne med Camilla Spidsøe. Foto Erik Berg

Kvelden åpner med Cygne, som er en ny verson av den kjente soloen Svanens død. Koreograf Daniel Proietto viser Camilla Spidsøes unike utslag i skulderleddet og dype fremførelse, mens han selv legger sin signatur på verket ved å bryte linjene i moderne stil. Humøret snur i neste nummer hvor seks dansere svinger armene i runde bevegelser, mens bena er lynskarpe i Vertiginous Thrill of Exactitude av William Forsythe.

galla-2016_foto-erik-berg-02.jpg
Pas de deux fra Svanesjøen av Grete Sofie Borud Nybakken og Dirk Weyershausen. Foto Berg

Kveldens mest kjente innslag var pas de deux fra Svanesjøen. Grete Sofie Borud Nybakken debuterte som svanedronning sammen med sin partner Dirk Weyershausen, og det gjorde hun med glans. Jeg har vært stor fan av henne siden jeg så hennes opptreden under lanseringen av Nasjonalballetten ung. Hun har en ren teknikk, forlenger linjene og utfyller bevegelsene med en unik svanebevegelse fra nakken og opp.

galla-2016_foto-erik-berg-03.jpg
Tsjajkovskij pas de deux av Sae Hyun Kwon og Lucas Lima. Foto Erik Berg.

Man gjør ikke annet enn å trekke på smilebåndet når Sae Hyun Kwon og Lucas Lima danser Tsjajkovskij pas de deux av George Balanchine, og man følger nøye med når huskoreograf Jo Strømgren har skapt to duetter til musikk av Ole Bull, hvor Maiko Nishino og  Andreas Heise leverer som alltid. Første akt avslutter med pas de deux´en Diane og Acteon av Agrippina Vaganov. Duetten er mest kjent på youtube og benyttes ofte  i ballettkonkurranser. Med andre ord, så er det en unik begivenhet for det norske pubikummet og få se pas de deux´en live 😉

galla-2016_foto-erik-berg-08.jpg
Gopak med Aarne Kristian Ruutu. Foto Erik Berg.

Andre akt åpner med Le grand pas de deux av Christian Spuck. Du kjenner igjen navnet fra balletten Anna Karenina som ble vist tidligere i vinter. Denne gangen er det ikke en dyp russisk roman han begir seg utpå. Det er ren komedie, på lik linje med the Queen of Hearts fra Christopher Wheeldons Alice in Wonderland. Deretter tar Osiel Gouneo scenen med storm. Daniel Proietto har koreografert Player hvor Osiel og Whitney Jensen alternerer til nyskrevet musikk av Mikael Karlsson. Soloen veksler mellom å vise Osiels signatur piruetter og Daniels flytende bevegelser i overkroppen.

ung-07-picture-perfect_2016_foto-erik-berg.jpg
Picture Perfect med Embla Skogedal Bergerud og Luca Curreli. Foto Erik Berg.

Årets nyhet for Nasjonalballetten er lanseringen av en nytt kompani, Nasjonalballetten ung. Embla Skogedal Bergerud og Klara Mårtensson viste utdrag fra Picture Perfect av Kaloyan Boyadjiev. Neste nummer tar deg med tilbake til 1600-tallet med storslagne hopp i den ukrainske kossak-dansens Gopak, utført av Aarne Kristian Ruutu. Kveldens siste romantiske innslag var pas de deux fra Kenneth MacMillans Manon, som ble vist tidligere i høst. Det var noe ekstra friskt ved dette nummeret da Maiko Nishino danset med kveldens eneste gjestedanser Sergei Popov, som er solist i Finnish National Ballet. Festkvelden ble så avsluttet med fyrverkeri og fanfare da hele kompaniet sto på scenen i Jiří Kyliáns glitrende stykke Arcimboldo.

galla-2016_foto-erik-berg-09.jpg
Arcimboldo med Nasjonalballetten. Foto Erik Berg.

Ballett Galla ble fremført av Nasjonalballetten i Operaen 16.-19. juni 2016.

Se NRK intervju med Ingrid Lorentzen her, og P.S. hun har takket ja til fem nye år som ballettsjef i Den Norske Opera & Ballett.

Backstage with Alexander Ekman’s A Swan Lake

Wondering what makes a choreographer throw water on stage? Did he want to find a back up plan if the Opera house went under water? Or start a new ballet trend? No, it is simply because Alexander  Ekman wants to make the impossible on stage.

A Swan Lake is Alexanders first full length ballet for the main stage at the Norwegian National Opera and Ballet. It has 5000 liters water and 1000 rubber duck on stage. Here is some footage from the water rehearsal.

The documentary Rare Birds takes you behind the scenes with Alexander’s creative process. There was enormous preparations in the making of the ballet and the documentary shows the arduous, but also the funny moments before the premiere.

The documentary is available on NRK / Dokumentaren kan ses på NRK

You can read the review of the ballet here / Du kan lese ballettens anmeldelse here

Award: Best live performance realy + camera re-work by Dancescreen 

A_SWAN_LAKE
Norwegian National Ballet with Yoshifumi Inao and Yaniv Cohen. Photo Erik Berg

 

Lurer du på hva er det som gjør at en koreograf heller vann på scenen? Er det for å finne en reserveplan hvis Operaen går under vann? Starte en ny ballett trend? Nei, det er rett og slett fordi Alexander Ekman ønsker å gjøre det umulige på scenen.

A Swan Lake er Alexander første helaftens ballett på hovedscenen for Den Norske Opera og Ballett. Det er 5000 liter vann og 1000 gummiender på scenen. Her er en videosnutt fra prøvene i vannet.

Dokumentaren Sjeldne svaner i ny Svansjø tar deg med bak scenen til Alexanders skaperprosess. Det var enorme forberedelser som lå bak balletten og dokumentaren viser den slitsomme, men også morsomme veien til premiere.

What on earth makes a choreographer place water on stage? Is it to find a back up plan if the Opera house goes under water? Starting a new ballet trend? No, it is simply because Alexander  Ekman wants to make the impossible on stage.

A Swan Lake is Alexanders first full length ballet for main stage at the Norwegian National Opera and Ballet. It is 5000 liters water and 1000 rubber duck on stage. Here is some footage from the rehearsals.

The documentary Rare Birds takes you behind the scenes with Alexander’s creative process. There was enormous preparations in the making of the ballet and the documentary shows the arduous, but also the funny moments before the premiere.

The documentary is available on NRK / Dokumentaren er tilgjengelig på NRK

You can read the review of the ballet here / Du kan lese ballettens anmeldelse here

A_SWAN_LAKE
Norwegian National Ballet with Yoshifumi Inao and Yaniv Cohen. Photo Erik Berg

 

Hva i all verden er det som gjør at en koreograf har vann på scenen? Er det for å finne en reserveplan hvis Operaen går under vann? Starte en ny ballett trend? Nei, det er rett og slett fordi Alexander Ekman ønsker å gjøre det umulige på scenen.

 

Vanvittig vannballett

Den berømte vannballetten er tilbake. Koreograf Alexander Ekman har utfoldet seg på hovedscenen med uslåelig kreativitet og vanvittige ideer. Han befinner seg i en særklasse. Hele verden fikk øynene opp for Nasjonalballetten da de fylte Operaen med 5000 liter vann. Popstjerner har latt seg inspirere og publikum strømmer til.   

a_swan_lake_foto_erik_berg_02.jpg

Dette har jeg ventet lenge på. Det er fjerde gang jeg ser ballettforestillingen A Swan Lake. Første gang var i 2014. Det var ikke lett å finne en ledig billett og jeg endte opp med en billett på tredje balkong, helt til venstre. Jeg måtte henge over gelenderet for å se hele scenen. Noen uker etter urpremieren, 26. april 2014, ble produksjonen vist på NRK. Året etter fikk jeg DVD-utgaven i julegave. Og endelig fredag 27. mai, fikk jeg muligheten til å se balletten «live» igjen.

Jeg husker fortsatt den enorme snakkisen før urpremieren i 2014. 5000 liter vann på scenen. Hvordan går det ann? Både bransjen og pressen verden over snudde øynene mot Operaen. Aftenposten mente «den flytter grenser for hva vi kan gjøre med teater», og bransjebladet Dance Europe utnevnte balletten til «Best world premiere». Vannballetten ble invitert til å opptre under moteukene i Paris og København. Popartisten Beyoncé har latt seg inspirere (eller nærmere sagt stjele). En internasjonal pressedekning og oppmerksomhet fikk publikum til å strømme til så det ble fulle hus og lange ventelister hver kveld. Dette var en begivenhet man ikke kunne gå glipp av.

A_SWAN_LAKE

Allt började for fyra år sedan, då jag sa til Ingrid Lorentzen att jag gärna skulle skapa nånting stort här med Nasjonalballetten. Nånting galet och oväntat, nånting som jag aldrig gjort förr. Alexander Ekman.

a_swan_lake_foto_erik_berg_03.jpg

A Swan Lake er en helaftensballett i tre akter, koreografert av Alexander Ekman. Hver akt har en ulik karakter, stemning, og mer enn 100 års mellomrom. I første akt har kostymer og scenografi en homogen stil fra 60-tallet. Danserne skiller seg ut ved at hver enkelt karakter har en egen identitet og historie å fortelle. Det fasinerende ved koreografien er dens oppbygning. En hverdagshistorie går i loop. Det er kun noen små justeringer for hver gang historien gjentas som gjør at det blir en humoristisk utvikling i historien. I neste øyeblikk  blir det et sceneskift, hvor de presenterer hvordan svanesjøen blir til, i en spaced out musikal stil. Det er en enorm kreativitet på scenen. Jeg anbefaler å sitte på andre balkong for å få et helhetlig overblikk over hver minste detalj som skjer på scenen.

A_SWAN_LAKE

Den berømte vannballetten vises i andre akt. Danserne står helt stille når teppet går opp. Publikum holder pusten mens de venter på at noe skal skje. Vannet speiler seg langs veggene. Så, setter de seg ned på kne for å plaske, skyve, kaste og skli på vannet. I takt med musikkens intensitet sklir de over gulvet. I liket med den klassiske versjonen av svanesjøen er det drama mellom den sorte og hvite svane. Det er actionfylte scener. Men også her bryter Ekman med humoristiske inngrep. En ballettdanser gjør sin entre, like en modell som går på catwalken, og legger fra seg en amerikansk fottballrustning. Deretter er det 1000 gummiender, badeballer, sykkel, planter, hårføner, vannkanner, og tre musikere som befinner seg i vannet. Balletten avsluttes med en robot som trasker over gulvet i tredje akt.

A_SWAN_LAKE

Når jeg ser produksjoner av Alexander Ekman blir jeg alltid forundret over hvor ideene hans kommer fra. Han befinner seg i en unik klasse, i toppsjiktet med den prisvinnende koreografen Jo Strømgren. Ekman har en uslåelig kreativitet og en herlig sans for humor. Uventede hendelser, historietolkninger, kommentarer, spaca karakterer er typisk Ekman, samtidig som han kombinerer med en kontekts av en helt vanlig hverdag. Tidligere har jeg sett Left right left right med Netherland Dance Theatre og kortfilmen Simkin in the City. Og jeg ser frem til å se maaaange flere produksjoner.

a_swan_lake_foto_erik_berg_01.jpg

A Swan Lake vises i Operaen frem til 20 juni.

Kreditering:

  • Koreografi og scenografi: Alexander Ekman
  • Musikk: Mikael Karlsson
  • Orkestrering: Mikael Karlsson, Michael Atkinson
  • Kostymer : Henrik Vibsov
  • Lysdesign: Tom Visser
  • Lyddesign: Mikael Karlsson, Alexander Ekman
  • Video/film: Todd Rives
  • Foto: Erik Berg
  • Musikalsk ledelse : Per Kristian Skalstad
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret

Fun Facts:

  • Alexander Ekmans første helaftens produksjon for Hovedscenen hadde urpremiere 26. april 2015
  • Orkester med 75 musikere + surroundlyd med diverse lydeffekter programmert av komponist Mikael Karlsson
  • Svanekostymer laget av neopren, av den danske klesdesigneren Henrik Vibskov
  • 16 x 16 m basseng på scenen, vanndybde 3-4 cm
  • 5000 liter vann
  • 1000 gummiender

Les også:

Se også:

a_swan_lake_foto_erik_berg_06

evening reading with Dance Europe Magazine

IMG_6087.jpg
Eugenie Skilnad in Anna Karenina, photo Erik Berg

 

The uniquely stylised production is rooted in classical ballet vocabulary with a sophisticated and often dark contemporary edge that has become a trademark of Christian Spuck´s work.


Den unikt stiliserte produksjonen er forankret i klassisk ballett vokabular med en sofistikert og ofte mørk og moderne råhet, har blitt et varemerke for Christian Spuck’s arbeid.

Jessica Teague, Dance Europe nr. 205 April 2016

 

IMG_6088.jpg
Emma Lloyd and Lucas Lima in Anna Karenina, photo Erik Berg

 

It’s Ascension Day and I have been enjoying myself all day long. Started the day with visiting my friend who just bought an apartment with her husband. It’s was a wonderful place with a beautiful view, perfect for these to. Then I was off to the gym, Studio Jobbsprek, where I tried TRX for the first time. It’s a fun workout and a great challange for the stability muscles. The sun has been shining all day, so I just had to take a stroll through Oslo and Aker Brygge. Finishing the day with an episode of Hawaii five-0 and the last edition of the Dance Europe magazine. To my surpise the Norwegian National Ballet was reviewed on Christan Spucks full-length ballet Anna Karenina.


Det er Kristi himmelfartsdag, og jeg har storkost med i hele dag. Startet dagen med å besøke min venninne, som nettopp har kjøpt leilighet sammen med hennes mann. Det var en veldig flott leilighet med en vakker utsikt, perfekt for disse to. Så dro jeg videre til treningsstudioet, Studio Jobbsprek, hvor jeg prøvde TRX for første gang. Det er en morsom treningstime som gir utfordring for stabilitetsmusklene. Solen har skint i hele dag, så jeg måtte jo ta en spasertur gjennom Aker Brygge og Oslo by. For så å avslutte dagen med en episode av Hawaii five-0 og det siste utgave av magasinet Dance Europe. Til min overraskelse var det en anmeldelse av Nasjonalballetten med Christan Spucks helaftens ballett Anna Karenina.

 

IMG_6091.jpg
Eugenie Skilnad in Anna Karenina, photo: Erik Berg

 

What makes this production so compelling is that, much like the novel, it does not instruct the audience how to feel. Rather, it takes us through the psychology behind the characters choices and actions and leaves us second-guessing our perceptions about them.


Det som gjør denne produksjonen så overbevisende er at den, lik romanen, instruerer ikke publikum i hvordan man skal føle. Snarere, balletten tar oss gjennom psykologien bak karakterenes valg og handlinger, og etterlater oss med en usikkerhet av våre oppfatninger om de ulike karakterene.

Jessica Teague, Dance Europe nr. 205 April 2016

 

You can read my review of Anna Karenina here.