Kraftig skjønnhet og søvnløshet

Foto: Erik Berg


4 kvinnelige koreografer og 4 urpremierer. En sjelden fremstilling å se på hovedscenen i Operaen. Alle har de Tornerose som tema i Sleepless Beauty

Desolating Persephone er kveldens mørkeste verk. Med inspirasjon fra gresk mytologi presenter Ina Christel Johannessen livets syklus, fra fødsel til døden. Opp fra asken kryper Camilla Spidsøe frem. I motsetning til Tornerose, så tar ikke Spidsøe rollen som en vakker prinsesse. Hun er til tider rett å slett ekkel. Karakteren var allikevel sterk og skjør. Enkelte scener som utmerket ga assosiasjoner i flere mørke retninger. Johannessen utfordret publikummet og man lot seg imponere over Spidsøes fabelaktige sceneprestasjoner. Historiens utvikling og årstidene som tilhører mytologiens historie er mer uklar.

03_s-b_desolating_persephone_foto-erik-berg.jpg
Pia Elton og Camille Spidsøe

Picture A Vacuum tar for seg problemstillingen om å ikke få sove. Scenebilde er nakent. Med ett barn på scenen og hudfargede kostymer ga det inntrykk av sårbarhet. Hege Haagenrud utfolder sin sterke signatur på hovedscenen med tekst som lydbilde og et bevegelsesmønster av små, skarpe bevegelser. Teksten av Kate Tempest forsvinner sakte men sikkert som et dust lydbilde, da jeg lever meg mer og mer inn i dansernes formidling. Dansernes presisjon og Haagenruds oppbygning får meg til å sitte mer og mer fremoverlent. Skuffelsen var dermed stor da stykket tok slutt etter bare noen få minutter.

07_s-b_picture-a-vacuum_foto-joerg-wiesner.jpg
Hugo Marmelada og Georgie Rose

Epic short utmerker seg ved å være kveldens eneste verk på tå. I tillegg er det eneste stykket som har karakterer fra eventyret om Tornerose og eneste utenlandske koreograf. Melissa Houg kan man si er nesten Norges debutanten i Sleepless Beauty. Tidligere i høst hadde hun to forestillinger av Preludes and Shadows på prøvescenen og før hun kom til Norge har hun  koreografert for  Houston- og Boston Ballet. 

Stykket er pompøst. Håvard Gimse briljerer på klaveret og det er storslagne ballett trinn. Kontrasten av rullende ballerinaer, grasiøse løft og imponerende ballett trinn, gjør Epic short til kveldens høydepunkt. Blandingen av klassisk ballett, moderne dans og humor tyder på at Houg har en lysende fremtid foran seg. Skuffelsen var (igjen) corps de ballet som får scenebildet til å se rotete ut når de ikke danser unisont.

11_s-b_epic-short_foto-joerg-wiesner.jpg
Julie Gardette, Douwe Dekkers og Alberto Ballester

Mahlermembran er et skjørt, vakkert og yndig verk. For andre gang koreograferer Ingun Bjørnsgaard en ballett med teamet Tornerose. Det er de mellom menneskelige relasjonene som er i fokus. Et langt slør hindrer de ulike parene med å nå hverandre. Utrykket minner om lengsel og det å sove i 100 år. Guro Nagelhus Schia og Klara Mårtensson skiller seg ut med deres innlevelse, linjer og myke kvalitet. I søvnens tema er tempoet monotont. Det er så vidt man merker at sløret gradvis forsvinner ut av scenen.

18_s-b_mahlermembran_foto-erik-berg.jpg
Guro Nagelhus Schia

4 verk av 4 koreografer skaper en spennvidde i uttrykk og sjanger. Det er noe for hver og én. Koreografene har hver sin stil og fartstid i bransjen. Kveldens overraskelse var Ina Christel Johannessen som brøt ut av sitt vante mønster og Melissa Houg markerer seg som tidenes Mats Ek. Picture A Vacuum var kveldens mest fremoverlente verk. Mens Desolating Persephone provoserte publikummet til det ytters var Mahlermembran det vakreste verk. Epic short er verket som sitter sterkes i minne.

06_s-b_picture-a-vacuum_foto-joerg-wiesner.jpg
Hugo Marmelada og Georgie Rose

Sleepless beauty vises på hovedscenen i Operaen 11. mars – 6. mai 2017


1. Desolating Persephone, Koreografi: Ina Christel Johannessen. Musikk: Luc Ferrari

2. Picture a Vaacuum, Koreografi: Hege Haagenrud. Musikk: Kate Tempest

3. Epic Short, Koreografi Melissa Hough. Musikk: Peter Tsjajkovskij

4. Mahlermembran, Koreografi: Ingun Bjørnsgaaard. Musikk: Rolf Wallin

Medvirkende: Dirigent Christian Eggen, Nasjonalballetten og Operaorkesteret


Les og hør:


 

sexy og avskyelig Carmen

Foto: Erik Berg


Balletten Carmen er skitten, avskyelig, sexy og dramatisk.

Liam Scarletts første møte med Nasjonalballetten var i 2013, da han koreograferte Ildfuglen og senere Vespertine. Dette ga mersmak for ballettsjef Ingrid Lorentzen, så hun ga ham utfordringen i å koreografere hans første helaftensballett Carmen. Georges Bizet skrev den franske operaen i 1875 og er blant verdens aller mest spilte operaer. Det er flere koreografer som har gjort sin ballettversjon av Carmen. Scarlett sin visjon for Carmen var å ta vekk det sukkersøte og gjøre henne til avskyelig og sexy på samme tid. Carmen hadde urpremiere i 2015 og nå er den forrykende hete balletten tilbake på hovedscenen.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

I varmere strøk iscenesettes Carmen i Spania tilbake til 30-tallet. Klasseskille og kvinnediskriminering sitter dypt forankret i veggene. Fabrikkjentene blir sett ned på og de prøver stadig å gjøre opprør. Carmen slites i mellom sine egne lyster av farlig forførelse og romantikk. Et kjærlighetsdrama oppstår når både Carmen og Micaëla forelsker seg i Don José. Hun ønsker å reise av gårde med Don José, men Escamillo avbryter ferden i det han forfører henne inn i mørke lyster.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

Hovedrollen utføres av Melissa hough. Ikke uventet tar hun scenen med storm. Med hennes sterke teknikk kombinerer hun elegante og sensuelle bevegelser lekende lett. Hun er overbevisende i hele følelsesregister fra uskyldig flørt, sensuell forførelse til knusende kjærlighetssorg. Skuffelsen var derimot Don José av Kaloyan Boyadjiev. Da jeg så forestillingen i 2015 var det Scarlett som hadde rollen Don José. Han måtte steppe i hovedrollen på grunn av skader og manglende solister. Scarlett sine følelser ble formidlet langt inne i fra ryggmargen og en hver bevegelse var like lett som en fjær. Boyadjiev hadde en middelmådig fremføring helt frem til forestillingens avsluttende scene hvor han rev ut alle sine følelser så man ble sittende igjen med klump i halsen.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

Scarlett har levd opp til sine egne forventinger. Balletten er sexy og avskyelig på en og samme tid. Vold og romantikk blir satt opp mot hverandre. Scarlett bygger bevegelser og følelser gradvis i tak med musikkens kraft. De spanske og lekende rytmene binder forestillingen sammen. Det er allikevel noen momenter som faller igjennom. Historien er intrikat og det er raske skift i stemning og historie. Det anbefales derfor å delta på formidlingsseminaret som er i forkant av hver ballettforestilling, for å kunne henge med i historien.

carmen-ballett_foto-erik-berg_06.jpg

Carmen fremføres i Operaen 4. februar – 3. mars 2017


  • Koreografi Liam Scarlett
  • Musikk Georges Bizet, arr. Martin Yates
  • Scenografi og kostymer Jon Bausor
  • Lysdesign James Farncombe
  • Musikalsk ledelse Martin Yates / Per Kristian Skalstad
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret

Les også:


 

Vårens anbefalinger

Et nytt år byr på nye og spennende kulturopplevelser. Her har jeg valgt ut to produksjoner som skiller seg ut fra Nasjonalballettens, Bærum Kulturhus og Dansens Hus vårprogram.


Nasjonalballetten

Nasjonalballetten tilbyr denne våren kjente klassikere, nyskapende koreografier, og kritikerroste verk. Av fem produksjoner trekker jeg frem to som skiller seg ut.

The Sleepless Beauty

sleepless-beauty_2016_foto-erik-berg_0015.jpg
Foto: Erik Berg

11. mars – 6. mai

Møt noen av Norges fremste kvinnelige koreografer i Sleepless Beauty. Fire koreografer med hver sin signatur og hvert sitt særpreg skaper ny dans på hovedscenen. Ingun Bjørnsgaard, Melissa Hough, Hege Haagenrud og Ina Christel Johannessen har alle sine tilhengere og ulike arenaer. Som utgangspunkt har de alle forestillingen om den klassiske ballerinaen, den sovende skjønnheten, den opphøyde kvinnen i ballettens verden.

Ghosts – Ibsens gjengangere

ghost-ibsens-gengangere_2014_foto-erik-berg_01.jpg
Foto: Erik Berg
⇒ 21. februar – 25. mars

Kritikerroste dansedramaet er tilbake. I Ghosts danser fortidens og nåtidens skikkelser side om side. Det handler om hvordan det usagte kan vokse og bli uoverkommelig. Det krever stort mot å ta et oppgjør med livsløgnen, og noen ganger er det for sent, sier regissør Moum Aune. Dansernes prestasjoner, regissørens timing og det sceniske 3D bildet imponerte meg mest.


Bærum Kulturhus

Våren 2017 tilbyr Bærum Kulturhus luftige svev, samtidsdans fra verdens kjente koreografer og hiphop for den yngre generasjon. Jeg har trukket frem to forestillinger som står for en unik internasjonal karakter.

OCD LOVE

170322_sharon_eyal_ocd_love_2_0.jpg

⇒ 24. -25. mars

Forestillingen er et banebrytende nytt verk som forener nyskapende samtidsdans med atmosfæren av en techno nattklubb. OCD LOVE handler om kjærlighet i utakt og om elskere som ikke finner hverandre. Eyal og Behar utforsker kjærlighetstematikken gjennom en tvangslidelse linse, i et verk inspirert av Neil Hilborns dikt ‘OCD’. Kompaniet L-E-V Dance Company besøker Norge for første.

Ritual – Next Zone

170327ritual_bilde_0.jpg
Foto: Stuart McInture

⇒ 28. mars – 3. april

Dette er en forestilling hvor du tar med barna for å se rå humoristisk og tankevekkende hiphopforestilling, hvor musikk, lys og urban dans smelter sammen til en unik forestilling om menneskets og naturens urkrefter.


 Dansens Hus

Dansens Hus skuffer ikke. Hele 13 produksjoner fra fjærnt og nært og for store og små. Å trekke frem to som skiller seg ut er en utfordrende oppgave. Derfor  har jeg trukket frem to forestillinger som skaper  nysgjerrighet.

Half-life

half-life-ole-martin-meland-foto-tale-hendnes389_a25393d52aa4128720ead975778f1ef7
Foto: Tale Hendnes

⇒ 9.– 12. februar

Første jeg gang jeg så et verk av Ole Martin Meland, var ODE- forestillingen i desember på Dansens Hus. Stykket Albino Nobody ga inntrykk og derfor ønsker jeg å se mer av hans koreografier. Det er første gang Dansens Hus presenterer et selvstendig verk av Meland. Inspirert av masseprodusert middelmådighet, forfall, destruksjon og havet, kretser HALF-LIFE rundt et slags ingenting. Se her for min anmeldelse Albino Nobody.

Anatomi for mindreårige

skjermbilde-2016-08-24-kl-16-33-294.png

16.–19. mars

Hege Haagenrud skaper gang på gang noe mystisk og utfordrende. Hennes bevegelsesspråk kjennetegner små, isolerte og presise bevegelser. Manuskriptet er en ren avskrift av intervjuer med barn i alderen fire til tolv år, som filosoferer over hvordan kroppen fungerer. Trond Viggos stemme formidler disse tankene med selvsagt autoritet og faglig tyngde.


Nøtteknekker, møter og fremtidsplaner

IMG_0601 2.jpg

Starten på et nytt år betyr betyr muligheter, fremtidsplaner, strategi, prioritering og mål. Til sammen blir dette møter, spenning og veivalg. Det er tredje arbeidsdag og jeg har allerede kjent på at timeplanen fylles opp med møter og farting til og fra møtene. I dag dro jeg ut til Bærum Kulturhus for å ha møte med formidlingsansvarlig. Så følg med for videre oppdatering 😉

IMG_0603.jpg

Dance Europe Magazine dumpet ned i postkassen min i går. De tok turen til Oslo i desember for å se Nasjonalballettens nye Nøtteknekker. Kommentaren «…few will be more entertaining and so well put together as this one – for his first big classical production, Boyadjiev’s done a cracking job» tyder på at de var imponert. Se her for min anmeldelse av Nøtteknekkeren.

img_0604

En dag i Nasjonalballetten med Klara Mårtensson

 Foto: Christine Engstad


Klara Mårtensson (23), fra Göteborg i Sverige, flyttet til Norge for å satse på dansen bare 15 år gammel, i dag jobber hun som ballettdanser i Nasjonalballetten. Hun har nå åpnet dørene for oss og vi får følge henne en hel arbeidsdag i Operaen.


© Christine Skilhagen

Klara  var fire år da hun oppdaget dansen. Det var stor iver over dansen allerede fra hennes første dansesteg i den lokale ballettskole. Alvoret tok først overhånd da hun begynte  å danse ved den Svenska Balettskolen i Göteborg som 10-åring.  I fem år fikk hun gleden av å danse i flere fine forestillinger. En av oppsetningene som gjorde størst inntrykk var da hun ble utvalgt til å spille Prinsessen i forestillingen Pojken och Trollen i Göteborgs Operaen. Dette ble hennes første store rolle, og en avgjørende inspirasjon for å satse på dansen.

Knappe 15 år gammel flyttet hun til Norge for å studere klassisk ballett ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun beskriver studietiden som helt fantastiske år med fullspekket danseskjema. Høydepunktet var da hun danset i Svanesjøen med Nasjonalballetten. Innsatsen gjorde inntrykk på Ballettsjef Ingrid Lorentzen, for ikke lenge etter ble hun tildelt aspirantsplass i kompaniet. Siden den gang har hun jobbet med kompaniet og Nasjonalballetten Ung, før hun i år fikk en fast kontrakt. Den følelsen er helt ubeskrivelig, forteller hun.


© Christine Skilhagen

Kl. 08.30 – ankomst i Operaen. Dagen starter med oppvarming i 15 til 20 minutter med fokus på fotøvelser.

Kl. 09.30-10.45 – ballettklasse. Ballettklassen er kort og intensiv. Det krever høy konsentrasjon og man må følge med på hva ballettlæreren sier, forteller Klara. Klassen har en stor betydning for resten av dagen, og det er viktig å være ordentlig varm slik at man er klar for dagens prøver. Men selv om det er full konsentrasjon i ballettsalen, så er det rom for humor og morgensnakk blant kollegaene, konstaterer Klara.

Kl. 11.00-14.00 – prøver. På en vanlig «ikke-forestillingsdag» er det innstuderinger og prøver frem til kl 17:00.

Kl. 19.00 – forestilling

Kl 22.30 – forestilling slutt

Kl 23.15 – hjemreise


© Christine Skilhagen

Hva gjør du imellom prøvene? Hvis dagen er fullspekket med prøver er det viktig å få i seg mat i disse pausene og få tid til å restituere. Er det dager med litt lengre pauser, så er jeg ofte i treningsrommet eller jobber med koreografi. I blant kan dette også være tiden til å besøke fysioterapeuten med eventuelle skader.

Hvilke forberedelser har dere før forestilling? Om morgenen før en forestilling går vi igjennom notes (tilbakemelding) og jobber med ting som kanskje ikke fungerte så bra på den tidligere forestillingen. Under krisesituasjoner så er det også denne tiden man må bruke på å eventuelt lære seg en ny plass hvis noen har blitt syk eller skadet seg.

Hvilke rutiner har du før forestilling? Vi har alltid en oppvarmingsklasse før forestilling. Der fokuserer jeg ikke så mye på de konkrete øvelsene, men heller på å varme opp og finne roen. Jeg bruker ca. 1 time på hår og sminke, og det er ofte i denne tiden jeg forsøker å finne konsentrasjonen for å kunne leve meg inn i rollen som jeg skal fremføre.

Hvilke rutiner har du etter forestilling? Jeg bruker alltid tid til uttøying og ising av ømme tær. Men om morgenen etter er det en ny dag ivente, så det viktigste er å komme hjem så fort som mulig slik at jeg rekker å spise før jeg må legge meg.


Lørdag =)

dsc_0648

Årets første snøfall har kommet og jeg koser meg inne med Dance Europe Magazine. Til stor begeistring har både Nasjonalballetten og solistdanser Kaloyan Boyadjiev fått seks helsider i magasinet. Nasjonalballetten hadde tidligere i høst premiere på En kveld med León & Lightfoot og Kaloyan jobber i disse dager med Nasjonalballettens nye juleeventyr Nøtteknekkeren.

dsc_0649

dsc_0652

En klassisk mesteraften

Foto: Erik Berg

Klassiske perler triller over scenen i Nasjonalballettens Klassisk mesteraften: Balanchine. Koreografier av George Balanchine var ofte presentert under ledelsen Espen Giljane, tidligere ballettsjef, men den siste tiden har det vært et fravært fra Balanchines ballett verk. Serenade, Agon og Theme and Variations var med andre ord velkommen tilbake til Operaens hovedscene. Ballettstykkene har hver sin styrke og karakter, til sammen blir det en helaftens klassisk mesteraften med vakker ballett, dynamsik kvalitet,  glitter og glamor.

03_serenade_2016_foto-erik-berg__the_george_balanchine_trust-1.jpg

Serenade er et av Balanchines hovedverk og en signaturballett for New York City Ballet. Duse farger, strykeorkester i C-dur og en ballett uten handling. Bare vakre bevegelser. Toner og bevegelser går hånd i hånd. Bevegelser, posisjoner og dansernes plassering skaper unike formasjoner, som gir en signatur over verket. Skuffelsen var dog corps de ballet. Balletten krever en fremføring av en unison gruppe, noe som manglet fra danserne i corps de ballet. I ett nakent scenebilde avsløres ustemte linjer og slurvete armer. Redning var solistdanser Melissa Houg. Hennes musikalske dynamikk, teknikk og presisjon løftet balletten til ett mesterverk.

09_agon_2016_foto-erik-berg__the_george_balanchine_trust.jpg

Agon byr på styrke, dynamikk og vitalitet. Med kraftige toner er det presisjon og eksplosivitet som gjelder for danserne. Balanchine utfordrer ballettspråket ved å både turne inn og ut. Balletten var nok kontroversiell på sin tiden, men i dag faller det igjennom og blir en flopp i møte mellom sterke toner og jålete bevegelser. Her igjen er det solistdanseren som er redder ballettstykket. Mens enkelte dansere ser slitne ut på scenen, kommer Maiko Nishino løpende inn og tar scenen med storm.

13_theme_variations_2016_foto-erik-berg__the_george_balanchine_trust.jpg

Theme and Variations er en storslått ballett til Tsjajkovskijs orkestersuite nr. 3. Det går ett sukk igjennom salen når sceneteppe åpner opp for glittrende ballerinaer. Balletten minner om en storslått ballscene hvor Askepott danser med drømmeprinsen. Solister og corps de ballet avslutter kvelden med pomp og prakt.

Klassisk mesteraften er et lekkert innblikk i Balanchines balletthistorie. Forestillingen vises i Operen frem til 13. november 2016.


Koreografi: George Balanchine ©The George Balanchine Trust

Musikk Serenade og Theme and Variations: Peter Tsjajkovskij

Musikk: Agon Igor Stravinsky

Kostymer Theme & Variation: Mikael Melby/Holly Hynes

Lys: Perry Silvey / Original Lysdesign: Ronald Bates

Musikalsk ledelse: Andrea Quinn

Medvirkende: Nasjonalballetten og Operaorkestret

Foto: Erik Berg


Les også:


Møt opp i god tid for å få med deg Erle Kyllingmarks nyskapte videoinstallasjon There is no beginning. There is no end., i foajeen. Den starter 25 minutter før forestilling begynner.

IMG_0100.jpg

Fragmentert kunstverk i undergrunnen

Preludes and Shadows er ett fragmentert kunstverkverk av Norgesdebutanten Melissa Hough. Koreografen baner sin egen vei med folkefinansiering og sin egen tolkning av hvilken form dansekunsten skal ha. 

14232390_1100411603377680_1445108854709074941_n.jpg

Den Norske Opera og Ballett (DNO&B) presenterer for første gang en undergunns forestilling. I to dager ble forestilllingen Preludes and Shadows presentert på Operaens prøvescene. Koreograf Melissa Hough debuterte som koreograf i Norge etter å ha jobbet i Nasjonalballetten siden 2013.  «I valget mellom den snirklete, halvt overgrodde stien, og den rake veien mot forfremmelse, velger jeg stien.» forteller hun til Dagsavisen.

14484654_1111294565622717_6489539152870181488_n.jpg

Preludes and Shadows presenteres fire par som trer av og på scenen. Det minner om ett selskap hvor man går rundt å mingler med gjestene, og hvor hovedparet, som er kledd i sort gjennom hele forestillingen, opptrer som verter. Hvert par forteller sin historie. Det ene paret er lykkelig, mens det andre viser lengsel, det tredje diskuterer og siste paret er den uimotståelige fristelsen.

I likhet med en sang har forestillingen oppstykket mellomtoner. I korte sekvenser danser de på scenen før den neste sekvensen fortsetter. Dansestilen skifter mellom klassisk og moderne ballett. Kostymeskiftene tydeliggjør når koreografen vil fremheve «kunsten for kunstens skyld» og når hun vil formidle en historie. Forestillingens vakreste sekvenser var når parene danset i samspill, mens det ene paret skilte seg ut ved å utføre en variant av bevegelsen.

14368832_1109092502509590_4682027374698579382_n.jpg

Som ett undergrunnsprosjekt er forestillingen støttet men ikke finansiert av DNO&B. Melissa tok et nettkurs i entreprenørskap som ga henne kickstarten til å finansiere prosjektet med  fokefinansiering (crowdfunding). Ved bruk av nettverket Kickstarter samlet prosjektet inn kr 53.291 på seks uker.


14380100_1109092429176264_2612658901667467173_o.jpgKoreograf: Melissa Hough

Musikk: Dmitrij Sjostakovitsj

Kostyme: Emma Hauge. Lysdesign: Ole Fredrik Trosdahl Iversen. Foto: Panos Konstantinidis

Dansere: Francois Rousseau, Dirk Weyershausen, Niklas Mattsson, Julie Gardette, Whitney Jensen, Martin Dauchez, Miharu Maki og Leyna Magbutay

Musikere: Catharina Chen og Jie Zhang


Preludes and Shadows ble vist i Operaen 1.-2. oktober 2016

Les også Folkefinansierer undergrunnsdans av Dagsavisen 01.okt 2016.

Briljerer på hjemmebane

Koreografduoen Sol León og Paul Lightfoot har skapt hitt etter hitt. I 2005 ble deres balletter årets snakkis og Nasjonalballett har siden den gang programmert deres mesterverk gjentatte ganger. Nå stiller Nasjonalballetten med tre balletter i En kveld med León & Lightfoot, hvor to av dem har Norgespremiere.

03_sad-case_2016_foto-erik-berg.jpg
Camilla Spidsøe og Silas Henriksen i Sad Case. Foto: Erik Berg

Sad Case er ett abstrakt kunstverk med fem dansere som er dynket støv. Med tomme blikk rettet mot publikum er det kroppen som er i fokus. Høyt tempo, skarpe attakk og store utslag gir hakeslepp. Danserne briljerer i Paul Lightfoot bevegelsesmønster. Den fysiske formen og den komiske gangen ligner på noen fomlete apekatter som prøver å imitere slapstick stilen. Som en grupper er det alltid en som er utenfor og de prøver hele tiden å finne sammen. Musikken varier fra sensuelle meksikanske toner til snakkende meksikanere.

09_sleight-of-hand_2016_foto-erik-berg.jpg
Silas Henriksen i Sligh of hand. Foto: Erik Berg

Slight of hand tar deg med inn i underverdenen og hele veien tilbake til adelstiden. Samantha Lynch og Ole Willy Falkhaugen er opphøyd så de kaster en dyster skygge over de andre danserne som går av og på scenen. Med ulmske blikk ser de ned på dem. Plassert inne i en sort boks gir det illusjonen av at de styrer danserne som marionettedukker. Iscenesettingen minner om en rettsal. En mannsdominert verden ikledd lange sorte kapper. Dansekunstner Silas Henriksen tar scenen med storm i det han trer opp fra orkestergraven med Aarne Kristian Ruutu og Martin Dauchez hakk i hel. Solistdanser Maiko Nishino og Sebastian Goffin fremstår som to uskyldig i dette spillet. Forholdet med Douwe Dekkers er usikkert. I maktens spill gir danserne tegn til både å spise ett eple og ta av seg masken. Historien formidles med sterk innlevelse og koreografien har utallige små detaljer med ansiktsgestikulering. Det er tydelig at León og Lightfoot ønsker å fortelle noe dramatisk i spillet av lys og skygge.

17_same_difference_2016_foto_erik_berg.jpg
Stine Østvold i Same difference. Foto: Erik Berg

Same difference består av 7 individuelle karakterer i en surrealistisk og mørk verden. Hver enkelt av dem lever i sin egen lille boble. Karakteristisk kroppsspråk og lyden av deres egen stemme skaper en mørk komedie. Det er på grensen til galskap og man undrer til tider om man skal le eller gråte. Med Stine Østvold kostymeskift snur stykket til en mer idyllisk stemning. I samspill av trillende toner fra komponisten Phillip Glass skapes en vakker pas de deux med Stine Østvold og Phillip Curell. Like etter avslutter Yolanda Correa stykket uventet og brått.

01_sad-case_2016_foto-erik-berg.jpg
Emma Lloyd og Shane Urton i Sad Case. Foto: Erik Berg

Nasjonalballetten presenterer tre dype, sterke og briljante balletter. Sol León og Paul Lightfoot er Nasjonalballettens signatur og igjen viser de at de briljerer på hjemmebane. Om dette blir den nye snakkis får man vente å se, men nedenfor kan du allerede lese gode anmeldelser fra Dagsavisen og Vårt land.

En kveld med León & Lightfoot vises på hovedscenen i Operaen 21. september–15. oktober 2016

 

  • Koreografi, scenografi og kostymer Sol León og Paul Lightfoot
  • Dansere fra Nasjonalballetten, se her
  • Lysdesign Tom Bevoort
  • Musikk Sad Case Perez Prado, Alberto Domínguez, Ernesto Lecuona, Ray Barretto, Trio Los Panchos
  • Musikk Sleight of Hand og Same Difference Philip Glass
  • Musikalsk ledelse Per Kristian Skalstad
  • Foto: Erik Berg