Kraftig skjønnhet og søvnløshet

Foto: Erik Berg


4 kvinnelige koreografer og 4 urpremierer. En sjelden fremstilling å se på hovedscenen i Operaen. Alle har de Tornerose som tema i Sleepless Beauty

Desolating Persephone er kveldens mørkeste verk. Med inspirasjon fra gresk mytologi presenter Ina Christel Johannessen livets syklus, fra fødsel til døden. Opp fra asken kryper Camilla Spidsøe frem. I motsetning til Tornerose, så tar ikke Spidsøe rollen som en vakker prinsesse. Hun er til tider rett å slett ekkel. Karakteren var allikevel sterk og skjør. Enkelte scener som utmerket ga assosiasjoner i flere mørke retninger. Johannessen utfordret publikummet og man lot seg imponere over Spidsøes fabelaktige sceneprestasjoner. Historiens utvikling og årstidene som tilhører mytologiens historie er mer uklar.

03_s-b_desolating_persephone_foto-erik-berg.jpg
Pia Elton og Camille Spidsøe

Picture A Vacuum tar for seg problemstillingen om å ikke få sove. Scenebilde er nakent. Med ett barn på scenen og hudfargede kostymer ga det inntrykk av sårbarhet. Hege Haagenrud utfolder sin sterke signatur på hovedscenen med tekst som lydbilde og et bevegelsesmønster av små, skarpe bevegelser. Teksten av Kate Tempest forsvinner sakte men sikkert som et dust lydbilde, da jeg lever meg mer og mer inn i dansernes formidling. Dansernes presisjon og Haagenruds oppbygning får meg til å sitte mer og mer fremoverlent. Skuffelsen var dermed stor da stykket tok slutt etter bare noen få minutter.

07_s-b_picture-a-vacuum_foto-joerg-wiesner.jpg
Hugo Marmelada og Georgie Rose

Epic short utmerker seg ved å være kveldens eneste verk på tå. I tillegg er det eneste stykket som har karakterer fra eventyret om Tornerose og eneste utenlandske koreograf. Melissa Houg kan man si er nesten Norges debutanten i Sleepless Beauty. Tidligere i høst hadde hun to forestillinger av Preludes and Shadows på prøvescenen og før hun kom til Norge har hun  koreografert for  Houston- og Boston Ballet. 

Stykket er pompøst. Håvard Gimse briljerer på klaveret og det er storslagne ballett trinn. Kontrasten av rullende ballerinaer, grasiøse løft og imponerende ballett trinn, gjør Epic short til kveldens høydepunkt. Blandingen av klassisk ballett, moderne dans og humor tyder på at Houg har en lysende fremtid foran seg. Skuffelsen var (igjen) corps de ballet som får scenebildet til å se rotete ut når de ikke danser unisont.

11_s-b_epic-short_foto-joerg-wiesner.jpg
Julie Gardette, Douwe Dekkers og Alberto Ballester

Mahlermembran er et skjørt, vakkert og yndig verk. For andre gang koreograferer Ingun Bjørnsgaard en ballett med teamet Tornerose. Det er de mellom menneskelige relasjonene som er i fokus. Et langt slør hindrer de ulike parene med å nå hverandre. Utrykket minner om lengsel og det å sove i 100 år. Guro Nagelhus Schia og Klara Mårtensson skiller seg ut med deres innlevelse, linjer og myke kvalitet. I søvnens tema er tempoet monotont. Det er så vidt man merker at sløret gradvis forsvinner ut av scenen.

18_s-b_mahlermembran_foto-erik-berg.jpg
Guro Nagelhus Schia

4 verk av 4 koreografer skaper en spennvidde i uttrykk og sjanger. Det er noe for hver og én. Koreografene har hver sin stil og fartstid i bransjen. Kveldens overraskelse var Ina Christel Johannessen som brøt ut av sitt vante mønster og Melissa Houg markerer seg som tidenes Mats Ek. Picture A Vacuum var kveldens mest fremoverlente verk. Mens Desolating Persephone provoserte publikummet til det ytters var Mahlermembran det vakreste verk. Epic short er verket som sitter sterkes i minne.

06_s-b_picture-a-vacuum_foto-joerg-wiesner.jpg
Hugo Marmelada og Georgie Rose

Sleepless beauty vises på hovedscenen i Operaen 11. mars – 6. mai 2017


1. Desolating Persephone, Koreografi: Ina Christel Johannessen. Musikk: Luc Ferrari

2. Picture a Vaacuum, Koreografi: Hege Haagenrud. Musikk: Kate Tempest

3. Epic Short, Koreografi Melissa Hough. Musikk: Peter Tsjajkovskij

4. Mahlermembran, Koreografi: Ingun Bjørnsgaaard. Musikk: Rolf Wallin

Medvirkende: Dirigent Christian Eggen, Nasjonalballetten og Operaorkesteret


Les og hør:


 

sexy og avskyelig Carmen

Foto: Erik Berg


Balletten Carmen er skitten, avskyelig, sexy og dramatisk.

Liam Scarletts første møte med Nasjonalballetten var i 2013, da han koreograferte Ildfuglen og senere Vespertine. Dette ga mersmak for ballettsjef Ingrid Lorentzen, så hun ga ham utfordringen i å koreografere hans første helaftensballett Carmen. Georges Bizet skrev den franske operaen i 1875 og er blant verdens aller mest spilte operaer. Det er flere koreografer som har gjort sin ballettversjon av Carmen. Scarlett sin visjon for Carmen var å ta vekk det sukkersøte og gjøre henne til avskyelig og sexy på samme tid. Carmen hadde urpremiere i 2015 og nå er den forrykende hete balletten tilbake på hovedscenen.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

I varmere strøk iscenesettes Carmen i Spania tilbake til 30-tallet. Klasseskille og kvinnediskriminering sitter dypt forankret i veggene. Fabrikkjentene blir sett ned på og de prøver stadig å gjøre opprør. Carmen slites i mellom sine egne lyster av farlig forførelse og romantikk. Et kjærlighetsdrama oppstår når både Carmen og Micaëla forelsker seg i Don José. Hun ønsker å reise av gårde med Don José, men Escamillo avbryter ferden i det han forfører henne inn i mørke lyster.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

Hovedrollen utføres av Melissa hough. Ikke uventet tar hun scenen med storm. Med hennes sterke teknikk kombinerer hun elegante og sensuelle bevegelser lekende lett. Hun er overbevisende i hele følelsesregister fra uskyldig flørt, sensuell forførelse til knusende kjærlighetssorg. Skuffelsen var derimot Don José av Kaloyan Boyadjiev. Da jeg så forestillingen i 2015 var det Scarlett som hadde rollen Don José. Han måtte steppe i hovedrollen på grunn av skader og manglende solister. Scarlett sine følelser ble formidlet langt inne i fra ryggmargen og en hver bevegelse var like lett som en fjær. Boyadjiev hadde en middelmådig fremføring helt frem til forestillingens avsluttende scene hvor han rev ut alle sine følelser så man ble sittende igjen med klump i halsen.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

Scarlett har levd opp til sine egne forventinger. Balletten er sexy og avskyelig på en og samme tid. Vold og romantikk blir satt opp mot hverandre. Scarlett bygger bevegelser og følelser gradvis i tak med musikkens kraft. De spanske og lekende rytmene binder forestillingen sammen. Det er allikevel noen momenter som faller igjennom. Historien er intrikat og det er raske skift i stemning og historie. Det anbefales derfor å delta på formidlingsseminaret som er i forkant av hver ballettforestilling, for å kunne henge med i historien.

carmen-ballett_foto-erik-berg_06.jpg

Carmen fremføres i Operaen 4. februar – 3. mars 2017


  • Koreografi Liam Scarlett
  • Musikk Georges Bizet, arr. Martin Yates
  • Scenografi og kostymer Jon Bausor
  • Lysdesign James Farncombe
  • Musikalsk ledelse Martin Yates / Per Kristian Skalstad
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret

Les også:


 

Fragmentert kunstverk i undergrunnen

Preludes and Shadows er ett fragmentert kunstverkverk av Norgesdebutanten Melissa Hough. Koreografen baner sin egen vei med folkefinansiering og sin egen tolkning av hvilken form dansekunsten skal ha. 

14232390_1100411603377680_1445108854709074941_n.jpg

Den Norske Opera og Ballett (DNO&B) presenterer for første gang en undergunns forestilling. I to dager ble forestilllingen Preludes and Shadows presentert på Operaens prøvescene. Koreograf Melissa Hough debuterte som koreograf i Norge etter å ha jobbet i Nasjonalballetten siden 2013.  «I valget mellom den snirklete, halvt overgrodde stien, og den rake veien mot forfremmelse, velger jeg stien.» forteller hun til Dagsavisen.

14484654_1111294565622717_6489539152870181488_n.jpg

Preludes and Shadows presenteres fire par som trer av og på scenen. Det minner om ett selskap hvor man går rundt å mingler med gjestene, og hvor hovedparet, som er kledd i sort gjennom hele forestillingen, opptrer som verter. Hvert par forteller sin historie. Det ene paret er lykkelig, mens det andre viser lengsel, det tredje diskuterer og siste paret er den uimotståelige fristelsen.

I likhet med en sang har forestillingen oppstykket mellomtoner. I korte sekvenser danser de på scenen før den neste sekvensen fortsetter. Dansestilen skifter mellom klassisk og moderne ballett. Kostymeskiftene tydeliggjør når koreografen vil fremheve «kunsten for kunstens skyld» og når hun vil formidle en historie. Forestillingens vakreste sekvenser var når parene danset i samspill, mens det ene paret skilte seg ut ved å utføre en variant av bevegelsen.

14368832_1109092502509590_4682027374698579382_n.jpg

Som ett undergrunnsprosjekt er forestillingen støttet men ikke finansiert av DNO&B. Melissa tok et nettkurs i entreprenørskap som ga henne kickstarten til å finansiere prosjektet med  fokefinansiering (crowdfunding). Ved bruk av nettverket Kickstarter samlet prosjektet inn kr 53.291 på seks uker.


14380100_1109092429176264_2612658901667467173_o.jpgKoreograf: Melissa Hough

Musikk: Dmitrij Sjostakovitsj

Kostyme: Emma Hauge. Lysdesign: Ole Fredrik Trosdahl Iversen. Foto: Panos Konstantinidis

Dansere: Francois Rousseau, Dirk Weyershausen, Niklas Mattsson, Julie Gardette, Whitney Jensen, Martin Dauchez, Miharu Maki og Leyna Magbutay

Musikere: Catharina Chen og Jie Zhang


Preludes and Shadows ble vist i Operaen 1.-2. oktober 2016

Les også Folkefinansierer undergrunnsdans av Dagsavisen 01.okt 2016.