Nasjonalballetten: ”Back to the Future”

Skrevet for CODA 22. oktober 2015

Opplevelsen starter allerede i det man trer inn på Operaens marmorgulv. Utenfor står lysinnstalasjoner med tallene 1-8. Blinkende grønt lys med lyder som minner om et romskip. Det skaper spenning og spørsmålet om tid dukker allerede opp i hodet mitt.

Steptext av William Forsythe

William Forsythe leverer sin signatur på scenen. Moderne ballet med elegante twist, turns, høye arabesque (benet peker rett bak) og penchée (benet pekende rett opp). Samtidig bryter Forsythe med firkantete armbevegelser. Musikken var derimot en skuffelse. I møte med lysinnstalasjonen utenfor Operaen, så hadde det bygget seg opp en mer eksperimentell forventing. Den klassiske musikken brøt med forventingene og ble en skuffelse. Selv om koreografen inne i mellom prøver å bryte opp musikken akkurat som det skulle være ”hakk i plata”, så var det de ekstreme bevegelsene som ble mest interessante.

Back_To_The_Future_Steptext_2013_Foto_Erik_Berg_0726
Foto: Erik Berg

 

One Flat Thing, reproduced av William Forsythe

Dette var et stykke med fult kjør fra start til slutt. Løpende kommer danserne frem mot publikum med et bord slepende etter seg. Under, over, mellom, ved siden av bordet, hopper, snurrer, sparker og slenger de kroppen sine i alle slags mulige former på bordene. Kort sagt, de gjør alt det din mor har sagt at du ikke får lov til å gjøre ved middagsbordet. Det finnes ingen begrensinger for hvordan de tar i bruk bordene. William Forsythe har en enorm fantasi. Danserne er fryktløse og har et voldsomt tempo. Du prøver å følge nøye med for å få med deg alt som skjer på scenen. Men du rekker ikke å se alle danserne. Det er for mange bevegelser og uventede vendinger. Du må velge noen å se på. Svetten siler. De hiver etter pusen. Forsythe har kun lagt inn noen få pauser som varer i tiendels sekund, før de hiver seg rundt igjen. Det føles ut som om jeg ser på en virvelvind av dansere i et kraftfullt tordenvær.

BTTF-06-One-flat-thing-reproduced-2015_Foto-Erik-Berg
Foto: Erik Berg

 

Timelapse av Alan Lucien Øyen

Den 21. oktober 2015 er dagen det reises til i filmen ”Back to the Future II” fra 1989. Svevebrett, selvjusterende klær og flyvebiler var det man forventet seg i fremtiden på 80-tallet. ”Nå håper vi mer at fremtiden ikke blir helt forferdelig på kloden vår.” forteller Operaens huskoreograf Alan Lucien Øyen til Osloby.

Timelapse er en abstrakt forestilling om tid. Øyen inviterer publikum inn i ett eget univers. I et stort, hult, rom med enorme trevegger danser 8 dansere. Hver av de har sin egen karakter, historie og identitet. Klokken tikker. Taleren Clair Constant forteller om tiden. Hvordan man forholder seg til tiden. Hva tiden betyr. Gakuro Matsui beveger seg som om det er kamp om å nå frem til tiden. Han kaver og sparker. Kjemper seg gjennom universet. Daniel Proietto fremstår som om tiden står stille. Med myke bevegelser ser det ut som om han ikke eier noe form for tyngdekraft. Det gir en indre ro. Øyen har skapt et univers som gir en indre ro og refleksjon over bruk av sin egen tid.

Alan Lucien Øyen forteller; Jeg husker tilbake til hvordan ting var, og drømmer om hvordan ting blir i fremtiden. Det er effektivt. Det eksisterer jo ikke. Jeg har skrevet tekster rundt dette temaet og satt sammen en forestilling som belyser problemstillingen om tiden.

BTTF-11-Time-lapse-2015_Foto-Erik-Berg
Foto: Erik Berg

Forestillingen hadde premiere 21. oktober 2015.

Hege Haagenrud: ”Use my body while it’s still young”

Skrevet for CODA 18. oktober 2015

Det første man hører i den mørke salen på scene 2 i Operaen er; ”Er du redd for å dø?”. Stemningen blir med en gang satt. Tung, mørk. I et rolig tempo blir det gradvis lysere. Vi ser fire kropper på scenen. Det er fire legendariske dansere i en alderen av 65 – 79 år. Tunge, slitne kroppen sitter der og ser utover salen. Skrøpelig og sårbar. Men koreograf Hege Haagenrud velger å ikke å la de fremtre som stakkarslige. Det er kun et tema som ligger til grunn, alderen. Hun iscenesetter de som sterke mennesker med en levende sjel.

Publikummer Marianne Haugli: Jeg var aldri i tvil om dansernes fysiske styrke. Jeg stolte helt på danserne. Jeg kjente på en respekt og jeg tror de kunne ha gjort hva som helst på scenen.

use my body plakat_Siv Ander Foto Siren Lauvdal
Foto: Siren Lauvdal

Haagenrud legger frem kontrasten mellom det å være ung og gammel. Gerard Lemaitre står naken på scenen og ser en film av seg selv fra hans yngre dager som danser. Turn out, spagaten, armbevegelsene. De ”er der” fortsatt. Det som ikke er der lenger er ungdommens utseende. Det er ikke akseptabelt for de eldre å være seksuelt aktiv forteller Siv Ander. En tankevekker. Hvorfor har vi slike fordommer, spør jeg meg selv? Vi segmenterer mennesker i grupper forteller Brian Toney. Så hører jeg lyden av en vakker stemme. Rebekka Karijord synger ”Use my body while it’s still young”. Danserne står på kanten av scenen og stirrer oss i øynene. Jeg kjenner klumpen i halsen. De står med hendene i været. Jeg får følelsen av at de ber om en hjelpende hånd. Tårene triller.

Publikummer Masja Abrahamsen: Det jeg liker med forestillingen er at den ”går så inn til beinet”. Hun har fått frem temaet så sårt, varmt og menneskelig. De var brutalt rå på det rene.

Publikummer Sunniva Lorentzen Kildal: Jeg synes det ble en sterk opplevelse da Toney sa at ”vi må skille oss fra kroppen, den er som en container”. Å få høre slike tanker gjorde inntrykk.

Forestillingen hadde urpremiere 17. oktober og ble vist i Operaen 19. og 20. oktober 2015.