The Golden Age

 

img_6833

I Norge har man ikke så mange tilbud om man ønsker å se profesjonell ballett. Nasjonalballett, To the Pointe Ballet Production og Oslo Kino. Sistnevnte streamer live forestillinger fra Bolshoi balletten på Gimle kino. Det er en utrolig opplevelse og mulighet å få se selveste Bolshoi balletten «live» i sin egen hjemstad. Sist søndag var jeg å så The Golden Age.

img_6838

The Golden Age er en ballettforestilling i to akter av Vasili Vainonen (1. akt) og Leonid Jacobson (2. akt) fra 1930. Balletten var kontroversiell på den tiden, for det var første gang de presentere «vanlige» karakterer på scenen fra arbeider- og overklassen. Temaet i overklassescenene var den berømte Gatsby og koreografene kombinerte dansestilene charleston og klassisk ballett lekende lett. Balletten spinner fra lekne dansescener til romantisk dus.

img_6835

Neste kinoforestillinger er søndag 6. november kl 1700 i Gimle kino med The Bright Stream av Bolshoi balletten.

img_6828

Fragmentert kunstverk i undergrunnen

Preludes and Shadows er ett fragmentert kunstverkverk av Norgesdebutanten Melissa Hough. Koreografen baner sin egen vei med folkefinansiering og sin egen tolkning av hvilken form dansekunsten skal ha. 

14232390_1100411603377680_1445108854709074941_n.jpg

Den Norske Opera og Ballett (DNO&B) presenterer for første gang en undergunns forestilling. I to dager ble forestilllingen Preludes and Shadows presentert på Operaens prøvescene. Koreograf Melissa Hough debuterte som koreograf i Norge etter å ha jobbet i Nasjonalballetten siden 2013.  «I valget mellom den snirklete, halvt overgrodde stien, og den rake veien mot forfremmelse, velger jeg stien.» forteller hun til Dagsavisen.

14484654_1111294565622717_6489539152870181488_n.jpg

Preludes and Shadows presenteres fire par som trer av og på scenen. Det minner om ett selskap hvor man går rundt å mingler med gjestene, og hvor hovedparet, som er kledd i sort gjennom hele forestillingen, opptrer som verter. Hvert par forteller sin historie. Det ene paret er lykkelig, mens det andre viser lengsel, det tredje diskuterer og siste paret er den uimotståelige fristelsen.

I likhet med en sang har forestillingen oppstykket mellomtoner. I korte sekvenser danser de på scenen før den neste sekvensen fortsetter. Dansestilen skifter mellom klassisk og moderne ballett. Kostymeskiftene tydeliggjør når koreografen vil fremheve «kunsten for kunstens skyld» og når hun vil formidle en historie. Forestillingens vakreste sekvenser var når parene danset i samspill, mens det ene paret skilte seg ut ved å utføre en variant av bevegelsen.

14368832_1109092502509590_4682027374698579382_n.jpg

Som ett undergrunnsprosjekt er forestillingen støttet men ikke finansiert av DNO&B. Melissa tok et nettkurs i entreprenørskap som ga henne kickstarten til å finansiere prosjektet med  fokefinansiering (crowdfunding). Ved bruk av nettverket Kickstarter samlet prosjektet inn kr 53.291 på seks uker.


14380100_1109092429176264_2612658901667467173_o.jpgKoreograf: Melissa Hough

Musikk: Dmitrij Sjostakovitsj

Kostyme: Emma Hauge. Lysdesign: Ole Fredrik Trosdahl Iversen. Foto: Panos Konstantinidis

Dansere: Francois Rousseau, Dirk Weyershausen, Niklas Mattsson, Julie Gardette, Whitney Jensen, Martin Dauchez, Miharu Maki og Leyna Magbutay

Musikere: Catharina Chen og Jie Zhang


Preludes and Shadows ble vist i Operaen 1.-2. oktober 2016

Les også Folkefinansierer undergrunnsdans av Dagsavisen 01.okt 2016.

High Strung når nye høyder

High Strung er en romantisk dansefilmen som når nye høyder i møtepunktet av klassisk musikk, ballett og hipphoppdans.

MV5BMTcyNTExMDE1OV5BMl5BanBnXkFtZTgwNzg3OTMwODE@._V1_UY1200_CR104,0,630,1200_AL_.jpg

Etter å ha sett fem Step Up dansefilmer, så var tiden inne for å noe nytt. High Strung prøver å nå ut det samme publikummet ved å iscenesette historien i en Juliard lignende skole. Denne gangen har er de med ett nytt element, en fiolinist.

HighStrung.jpg

Hovedrollene Ruby og Johnny er to motpoler. Ruby på den ene siden er en seriøs ballettstudent fra Manhatten og på den andre siden er det fiolinisten Johnny som lever det frie livet i undergrunnen. Sammen er de det perfekte paret. I miksen av dette møter vi hipp hopp dansere som bor i underetasjen til Johnny.

high_strung_still.jpg

Når Ruby oppdager en konkurranse hvor hvor førsteprisen er ett stipend, ser hun muligheten for at Johnny kan få sitt studentvisum. For å skille seg ut tar de med sine hipp hopp venner og skaper en unik, edgy og spennende møtepunkt mellom klassisk og hipp hopp.

IMG_6674.jpg

Keenan Kamp, i rollen Ruby, er utdannet fra Vaganova Akademiet i Russland og har jobbet for Mariinskij balletten før hun tok steget over til skuespillerverdenen. Med andre ord, det er ikke noe å si på ballettalentet hennes. Filmens vakreste scenene er i studioet hvor hun blir utfordret til å gi slipp på det perfekte. I ett vakkert spill av lys, beveger hun seg grasiøst over dansegulvet, mens hun danser seg ut av komfortson. Den morsomste scenen er de fire små svaner som danser på toppen av ett bord i en pupp. Filmens beste og siste scene, hvor de fremfører sitt edgy dansenummer, vil jeg ikke beskrive. Jeg vil heller at dere ser den og lar dere imponere 😉

IMG_6682.jpg
Production companies: Riviera Films, Sforzando Productions, Castel Film Studio
Cast: Keenan Kampa, Nicholas Galitzine, Sonoya Mizuno, Jane Seymour, Paul Freeman, Richard Southgate, Maia Morgenstern
Director: Michael Damian
Screenwriter-producers: Janeen Damian, Michael Damian
Executive producers: JoJami Tyler, Eric Tyler, Jane Seymour, Dave Scott, Cheri Golub, Keith Golub
Director of photography: Viorel Sergovici
Production designer: Mihai Dorobantu
Editors: Michael Damian, Janeen Damian, Peter Cabadahagen, Byron Speight
Music: Nathan Lanier
Choreographer: Dave Scott

08001.jpg

Les Keenan Kampa On High Strung—and Why She Left the Mariinsky av Pointe Magazine april 2016 og se traileren;

Briljerer på hjemmebane

Koreografduoen Sol León og Paul Lightfoot har skapt hitt etter hitt. I 2005 ble deres balletter årets snakkis og Nasjonalballett har siden den gang programmert deres mesterverk gjentatte ganger. Nå stiller Nasjonalballetten med tre balletter i En kveld med León & Lightfoot, hvor to av dem har Norgespremiere.

03_sad-case_2016_foto-erik-berg.jpg
Camilla Spidsøe og Silas Henriksen i Sad Case. Foto: Erik Berg

Sad Case er ett abstrakt kunstverk med fem dansere som er dynket støv. Med tomme blikk rettet mot publikum er det kroppen som er i fokus. Høyt tempo, skarpe attakk og store utslag gir hakeslepp. Danserne briljerer i Paul Lightfoot bevegelsesmønster. Den fysiske formen og den komiske gangen ligner på noen fomlete apekatter som prøver å imitere slapstick stilen. Som en grupper er det alltid en som er utenfor og de prøver hele tiden å finne sammen. Musikken varier fra sensuelle meksikanske toner til snakkende meksikanere.

09_sleight-of-hand_2016_foto-erik-berg.jpg
Silas Henriksen i Sligh of hand. Foto: Erik Berg

Slight of hand tar deg med inn i underverdenen og hele veien tilbake til adelstiden. Samantha Lynch og Ole Willy Falkhaugen er opphøyd så de kaster en dyster skygge over de andre danserne som går av og på scenen. Med ulmske blikk ser de ned på dem. Plassert inne i en sort boks gir det illusjonen av at de styrer danserne som marionettedukker. Iscenesettingen minner om en rettsal. En mannsdominert verden ikledd lange sorte kapper. Dansekunstner Silas Henriksen tar scenen med storm i det han trer opp fra orkestergraven med Aarne Kristian Ruutu og Martin Dauchez hakk i hel. Solistdanser Maiko Nishino og Sebastian Goffin fremstår som to uskyldig i dette spillet. Forholdet med Douwe Dekkers er usikkert. I maktens spill gir danserne tegn til både å spise ett eple og ta av seg masken. Historien formidles med sterk innlevelse og koreografien har utallige små detaljer med ansiktsgestikulering. Det er tydelig at León og Lightfoot ønsker å fortelle noe dramatisk i spillet av lys og skygge.

17_same_difference_2016_foto_erik_berg.jpg
Stine Østvold i Same difference. Foto: Erik Berg

Same difference består av 7 individuelle karakterer i en surrealistisk og mørk verden. Hver enkelt av dem lever i sin egen lille boble. Karakteristisk kroppsspråk og lyden av deres egen stemme skaper en mørk komedie. Det er på grensen til galskap og man undrer til tider om man skal le eller gråte. Med Stine Østvold kostymeskift snur stykket til en mer idyllisk stemning. I samspill av trillende toner fra komponisten Phillip Glass skapes en vakker pas de deux med Stine Østvold og Phillip Curell. Like etter avslutter Yolanda Correa stykket uventet og brått.

01_sad-case_2016_foto-erik-berg.jpg
Emma Lloyd og Shane Urton i Sad Case. Foto: Erik Berg

Nasjonalballetten presenterer tre dype, sterke og briljante balletter. Sol León og Paul Lightfoot er Nasjonalballettens signatur og igjen viser de at de briljerer på hjemmebane. Om dette blir den nye snakkis får man vente å se, men nedenfor kan du allerede lese gode anmeldelser fra Dagsavisen og Vårt land.

En kveld med León & Lightfoot vises på hovedscenen i Operaen 21. september–15. oktober 2016

 

  • Koreografi, scenografi og kostymer Sol León og Paul Lightfoot
  • Dansere fra Nasjonalballetten, se her
  • Lysdesign Tom Bevoort
  • Musikk Sad Case Perez Prado, Alberto Domínguez, Ernesto Lecuona, Ray Barretto, Trio Los Panchos
  • Musikk Sleight of Hand og Same Difference Philip Glass
  • Musikalsk ledelse Per Kristian Skalstad
  • Foto: Erik Berg

Tantes prinsesse

Hvordan vet man om det er en ekte prinsesse? Hmm. Jeg mener når man er 4 1/2 år, har et rosa ballerinaskjørt og er mitt eneste tantebarn, så er man i hvert fall min ekte prinsesse =)

160916 Prinsessen på erten bred mindre.jpg

Vilja Marie har sett flere danseforestillinger sammen med meg. Denne gangen var det Prinsessen på erten av Dybwikdans.

Dagen startet med en laaaaang togtur fra Eidsvoll til Sandvika. Heldigvis hadde mormor pakket boller og kjeks i sekken som vi koste oss med. Men jeg skjønte fort at noe mer måtte til da bena løp løpsk hele tiden. Så første stopp ble bokhandelen hvor hun fikk en bok fra favoritten Frost. Tålmodigheten ble igjen satt på prøve da vi skulle gå videre, for det var nemlig ett par meter fra bokhandelen til Bærum Kulturhus. Er vi fremme nå? Hvor lenge er det igjen? Jeg vil være fremme NÅ!

Bærum Kulturhus hadde gjort i stand med tegnesaker og matter, klar for å ta i mot små prinsesser og prinser. Vi satte oss ned for å lese, leke og tegne. Men før kongen og prinsessen tok sin entré, måtte vi ta av skoene og ta turen innom toalettet.

IMG_6583.jpg

Forestillingen Prinsessen på erten er en levende og eventyrlig danseforestilling basert på Hans Christian Andersen sitt eventyr. Med humor, musikk og dans er det som å se en eventyrbok i levende format. Musiker Nils Christian Fossdal tar publikummet med på utforskende reise fra start til slutt, mens dansekunstner Elin Aase skaper en identitetsfølelse med barna. Hver for seg er de to ulike karakterer. Kongen som er en rolig og troverdig mann, og prinsessen som er impulsiv tegneseriefigur. Sammen skaper de en balanse i historien, og med ett enkelt element i scenografien gir det en retning for historien. I forestillingen inviterer de publikummet til å delta aktivt i eventyret og de skaper en lystig opplevelse for både barn og voksne.

IMG_6587.jpg

Selv om kongen var høy og hadde en dyp stemme ble Vilja tryggere etter hvert. Hun holdt godt rundt meg når vi gikk inn i det mørke scenerommet, men hun ble med en gang roligere når hun hørte en barnestemme snakke i bakgrunnen. Forestillingens høydepunkt var Aase med hennes overraskende bevegelsesmomenter. De impulsive bevegelsene var nesten prikk lik tegneseriefiguren Langbein og karakterens oppførsel kan gjenkjennes i ett hvert barn.

Etter forestillingen bar det avgårde hjemover til Fenstad. Men først ble det ett lunsjstopp, også tok vi turen innom lekeplassen for å løpe av litt krutt før den laaange togturen.


prinsessen-sover

Prinsessen på erten hadde urpremiere 27. august i Kent (UK) og ble vist i Bærum Kulturhus 15.-18. september. Forestillingen turnerer disse dager i Østlandet.

Koreografi Siri Dybwik
Musikk Nils Christian Fossdal
Utøvere Gerd Elin Aase
Nils Christian Fossdal
Scenografi Kit Bjørn Petersen
Søm Britt Stigen Martinsen
Monica Øhman
Co-produsent RAS

Vakker kjærlighet med laber humor

Nasjonaloperaen + Nasjonalballetten har jeg ventet lenge på og endelig er samarbeidet = sant. 8. september hadde operaen sesongpremiere med Orfeus og Evrydike av Christoph Willibald Glucks og Jo Strømgren som operaregissør. Handlingen springer ut fra myten om Orfeus som gjør alt for kjærligheten.

 – Enkelt sagt er Orfeus en fyr som er veldig glad i dama si, sier Jo Strømgren. – Det handler om å ta et valg, om å gå for noe. Orfeus er kompromissløs og våger å gi alt.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-04.jpg

I Strømgrens regi tar han publikummet med på en reise gjennom livet, døden og kjærligheten. Fra likhuset, til Boeing 737, til underverden. Med Glucks melankolse toner smeltet sammen med Strømgrens vakre scenebilder synker man ned i stolen. Man blir sittende å  lytte med øynene og se med ørene. Opplevelsen av vuggende bevegelser i takt med den lysteste kontratenorstemmen, toppet med ett nordisk lys og enkel scenografi, er som balsam for sjelen.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-01.jpg

Det var alikevell noe som manglet. Strømgren er kjent for sine sprøe idéer, men denne gangen spilte han kortene litt for «safe». Det var ikke før i finalenummeret at han slo seg løs og lot de kvinnelige operasangerne kaste seg på gulvet i full rulle og lot en sexy sykepleier løfte på skjørtet. Gjennom forestillingen hadde han humoristisk elementer. Men når ett mørkt tema blir satt opp mot noen enkle humoristiske grep, faller det mellom to stoler og man blir hverken følelsesmessig eller humoristisk revet med i fortellingen.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-11.jpg

Ja, opera + ballett = sant. Men ikke likestilt. Med tre operasolister i førersetet, ble ballettdanserne støttende elementer i forestillingen for å undertegne en følelse eller tema. Jeg savnet bruken av danserne i høyere grad av historiens fortellling. Til neste gang håper jeg at samarbeidet også inkluderer ett par ballettsolister.

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-02.jpg

  • Musikk: Christoph Willibald Gluck
  • Libretto: Ranieri de´ Calzabigi
  • Musikalsk ledelse: Rinaldo Alessandrini
  • Regi, koreografi og scenografi: Jo Strømgren
  • Kostymer: Bregje van Balen
  • Lysdesign: Stephen Rolfe
  • Orfeus: David Hansen
  • Evrydike: Vigdis Unsgård
  • Amor: Vera Talerko
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Operakoret, Operaorkestret
  • Foto: Erik Berg

orfeus-og-evrydike-2016_foto-erik-berg-05.jpg

Orfeus og evrydike vises i Operaen 8. september – 9. oktober 2016.

Les også Skulle det dukke opp flere lik er det bare å….. av Operabloggen
og Tragedie med happy ending av Aftenposten fra 7.okt.2013

En uventet balletthistorie

I boken Life in Motion forteller Misty Copeland om hennes livshistorie fra det første møte med balletten til hun brøt barrieren og ble utnevnt til første afroamerikanske førstedanser i American Ballet Theatre. Hun deler sine innerste hemmeligheter, forteller om hennes opp- og nedturer, og viser hvordan hun stadig måtte velge riktig tankesett for å bryte glasstaket. En inspirerende balletthistorie om en talentfull ballettdanser som hadde alle sine odds imot seg.

DSC_2720

Misty vokste opp i en koffert. Moren hennes slepte familien fra sted til sted og fra mann til mann. Hun vokste opp med fire søsken og det var perioder i livet hennes hvor hun måtte sove på gulvet. Barndommen var ingen dans på roser. Hun var den personen skapte minst oppmerksomhet i familien og hun bar preg av være en meget sjenert person frem til hun ble voksen.

Hennes første møte med balletten var hos det lokale dansesenteret Boys and Girls Club. Cynthia «Cindy» Bradley ga henne en rask fart på karrieren, for bare etter tre måneder med ballettrening var hun sterk nok til å stå på tå. Cindy ble en mentor og rollefigur for Misty. Da reiseveien til ballettreningen ble for lang, flyttet Misty inn til Cindy sammen med hennes familie. Ikke lenge etter begynte hun med hjemmeundervisning for å satse fult og helt på balletten. Uventet raskt ble hun en prisvinnende ballettdanser og ble tilbudt flere solistopptredener. Men Mistys opptur i livet varte ikke lenge da sjalusien fra hennes mor brakte en strid mellom henne og Cindy, som medførte ett brudd og uønsket medieoppmerksomhet.

DSC_2722

Mistys ballerinadrøm var å danse for American Ballet Theatre (ABT), og som 18-åring fikk hun muligheten til å turnere med kompaniet som aspirant i corps de ballet (en gruppe dansere). Men selv denne oppturen varte ikke lenge. Misty hadde den perfekte ballettkropp frem til hun kom i puberteten. ABT mente hun hadde en lovende fremtid foran seg, men kroppen hennes var et problem. Etter en ryggskade, som medførte at hun måtte ta et år med pause fra kompaniet, returnerte hun til kompaniet som en voksen dame. I deres øyne var dette en kropp som var for stor for ballett.

Det tok seks år før hun ble utnevnt som solistdanser. En lang reise som innebar en evig kamp mot sin egen kropp og rasisme. Oppturen var samarbeidet med artisten Prince. Misty forteller at det tok fem år å bli kjente med sin voksne damekropp og med tiden ble også ABT fortrolig med hennes muskuløse kurver. I 2007 publiserte The New York Times artikkelen Where Are All the Black Swans?. En artikkel som fremstilte mangelen på afroamerikanske ballettdansere i Amerikanske ballettkompanier og oppfatningen av hvordan en ballettdanser skal se ut. Artikkelen gjenspeilte Mistys følelse av å være ensom i kompaniet, men den vakte også en enorm motivasjon. En motivasjon som skape historie. Artisten Prince ble en viktig støttespiller på veien mot å nå hennes drøm.

DSC_2746

I 2007 ble Misty utnevnt som solisdanser i ABT. Men lykken varte ikke lenge. Etter å ha trent med smerter i seks måneder, mens hun forberedte seg til den unike sjansen å danse hovedrollen i Firebird og La Bayadére, hadde hun pådratt seg seks tretthetsbrudd i benet. Det ble igjen ett nytt år med pause fra kompaniet. I 2015 ble Misty utnevnt til ABTs første afroamerikanske førstedanser. En prestasjon som vakte oppmerksomhet verden over.

Historien til Misty Copeland er beundringsverdig. Det som imponerer meg mest er hvordan hun aldri mistet motet og hvordan hun gang på gang snudde motgang til motivasjon. Mistys historie viser at selv med alle odds mot seg kan man oppnå sine drømmer, bare man er villig til å jobbe hardt og har tålmodighet. Biografien Life in Motion er en inspirasjon for hver og én, ballettdanser eller ikke ballettdanser. Det er en lidenskapelig bok om identitet, selvbilde, rase og veien til suksess. Boken binder hennes historie sammen med en god innføring til ballettens verden og terminologi. Det er en bok som bør leses av alle som våger å strekke seg etter sine drømmer.

DSC_2731

Mine favorittsitater:

  • Sometimes the pressure existed solely in my own head.
  • I just don’t know how much stronger I can be and for how much longer…. I’d worked with intergrity, pushing myself at a pace that sometimes felt impossible to maintain… God, when will it ever be easy?… Of course, it will never be easy.
  • Walk in to the room knowing you are the best. Shoulders back, chin up.
  • I choose to define my self.

DSC_2721

 

 

En himmel full av ballettstjerner

Det er femte gang på rad familien Bjerke ser Verdensballetten på Møllerup Gods. I et helt år går vi å gleder oss til å se en utendørs gallaforestilling med ballettstjerner fra Royal Ballet i London, fiolinisten Charlie Siem og Danmarks fremste operasangere. Det er en helaftens opplevelse med piknik i parken og forestilling innrammet med Møllerups hovedhus og stjernehimmel.

IMG_6309.jpg
Lauren Cuthbertson og Xander Parish, pas de deux fra Tornerose

Dagen startet tidlig med forberedelser. Mamma organiserte pakkingen og pappa laget mat. I år var det grillspyd med kylling, svin og okse som sto på menyen. Jeg var ansvarlig for desserten og laget fruktspyd med smeltet sjokolade. I fjor var det mamma som humpet rundt på krykker og i år var det meg. Vårt sommerhus i Skødshoved, består av noen få trappetrinn, og det ene trappetrinnet inn til annekset klarte jeg selvfølgelig å snuble i, så jeg forstuet foten min og måtte tilbringe dagen på krykker. Til min store fortvilelse kunne jeg ikke løpe rundt med mitt tantebarn på 4 år. Men vi var like heldige i år som i fjor med å få hilse på Steven McRaes kone og deres datter som løp rundt på gressplenen etter såpebobler.

IMG_6306.jpg

Når roen hadde senket seg og Møllerup Gods nyrestaurerte klokke slo halv åtte, var det klar for Verdensballetten 2016. Årets program besto av pas de deux (duett) fra store balletter, moderne ballett, kjente arier og musikk av Grieg. Det er en unik opplevelse å se solistdansere fra flere av verdens største operahus opptre på en scene rammet inn av en himmel og Møllerup Gods. Skyene svever forbi. Vinden blåser så kjolene blafrer. Publikummet pakker seg inn tepper og varme jakker. Møllerups hovedhus blir tydeligere fremhevet når kvelden blir mørkere og lyskasterne sterkere. Klokken slår for hver time, uavhengig av hva som skjer på scenen.

IMG_6330.jpg
Charlie Siem

Operasanger Jens-Christian Wandt åpnet kvelden, og som konferansier bandt han kvelden sammen til en helaftens gallaforestilling. Ballettens første nummer var Lauren Cuthbertson og Xander Parish som fremførte min yndlings pas de deux fra tredje akt Tornerose, etterfulgt av fiolinist Charlie Siem som spilte musikk av Grieg. Iana Salenko og Marian Walter fremførte pas de deux fra La Paris. En ballett jeg aldri har sett før, som var myk og yndig. Operasangeren Andrea Pellegrini fremførte flere kjente arier og fikk et impulsivt (men planlagt) besøk fra publikummet, som kastet jakken for å synge en duett sammen med Andrea. Roberta Marquez og Federico Bonelli fremførte pas de deux fra La Bayadère.

Til min store begeistring avsluttet første akt med utdrag fra Chroma koreografert av Wayne McGregor til musikk av Joby Talbot. Mitt første besøk til London i 2010 så jeg The Royal Ballets sesongavslutning hvor de blant annet fremførte Chroma. Wayne er kjent for sitt unike bevegelsesspråk som har utallige tvister og rotasjoner samensatt med skarpe og myke bevegelser. Utdraget ble fremført av kunstnerisk leder Steven McRae, Xander Parish og Marcelino Sambé.

IMG_6339.jpg
Roberta Marquez og Federico Bonelli, pas de deux fra La Bayadère

Steven McRae åpnet andre akt med stepping. Det er imponerende å se en ballettdanser steppe. Kontrasten fra balletten hvor man skal løfte opp i senter til stepping hvor man skal slippe vekten ned er stor. Kristen McNally har tidligere koreografert for Verdensballetten ”Côte à côte”, som er skapt sammen med HKH Prins Henrik og lydkunstner Katrine Ring. I år koreograferte hun en moderne ballett pas de deux for Roberta Marquez og Marcelino Sambé. Andrea fremførte en ny arie akkompagnert av Charlie Siem, etterfulgt av Marcelino Sambé som fremførte soloen Berlin. Charlies vakreste innslag var Claude Debussy til ære for ofrene i Nice. Kveldens mest spenstige duett var Lauren Cuthberson og Federico Bonelli som fremførte utdrag fra Chroma og kveldens høydepunkt var finalenummeret pas de deux fra Don Quixote fremført av Steven og Iana Selenko.

IMG_6382.jpg
Iana Salenko og Steven McRae, pas de deux fra Don Quixote

Kvelden føles alltid så kort. Verdensballetten er så vakker, så jeg føler jeg kan sitte å se på i en evighet. Til neste år håper jeg solen skinner og at familien Bjerke er uten krykker.

IMG_6396.jpg
Kunstnere fra Verdensballetten 2016

Fun Facts:

  • Verdensballetten har turnert hver sommer siden 2008
  • Første Verdensballetten på Møllerup Gods var i 2012
  • Dronning Margrethe og Prinsgemal Henrik av Danmark så Verdensballetten på Møllerup Gods i 2013 – 2015.
  • I 2013 ble Johan Kobborg tildelt Ridderprisen av Dronning Margrethe og Prinsgemal Henrik
  • Anne Sophie og Stig Gamborg er fjerde generation på Møllerup Gods, og de var en av fire godseiere som ble frontet i tv-programmet Godsejerne på DR1

Les også blogginnlegget Verdensballetten på Møllerup Gods.

IMG_6325
Lauren Cuthbertson og Xander Parish, pas de deux fra Tornerose

IMG_6327

IMG_6390
Iana Salenko og Steven McRae, pas de deux fra Don Quixote

IMG_6391

 

Galla med Nasjonalballetten

Galla med Nasjonalballettten er en helaftens festforestilling med spektakulære høydepunkter fremført av dansere i verdensklasse. På en og samme kveld får du oppleve det ypperste av ballettrepertoaret, nybakte urpremierer, utdrag fra sesongens høypunkter, moderne innslag og internasjonal gjestedanser.

Til stor begeistring inviterer Nasjonalballetten til en helaftens festforestilling med Ballett galla. Operahus verden over har Ballett galla på sitt repertoar, så endelig tar Nasjonalballetten enda et steg nærmere ett internasjonal nivå. Ballett galla er en serie av høydepunkter. Det fremføres pas de deux (duett) fra kjente balletter, det vises utdrag fra sesongens repertoar, de fremste danserne står på scenen og internasjonale ballettstjerner inviteres.

galla-2016_foto-erik-berg-01.jpg
Cygne med Camilla Spidsøe. Foto Erik Berg

Kvelden åpner med Cygne, som er en ny verson av den kjente soloen Svanens død. Koreograf Daniel Proietto viser Camilla Spidsøes unike utslag i skulderleddet og dype fremførelse, mens han selv legger sin signatur på verket ved å bryte linjene i moderne stil. Humøret snur i neste nummer hvor seks dansere svinger armene i runde bevegelser, mens bena er lynskarpe i Vertiginous Thrill of Exactitude av William Forsythe.

galla-2016_foto-erik-berg-02.jpg
Pas de deux fra Svanesjøen av Grete Sofie Borud Nybakken og Dirk Weyershausen. Foto Berg

Kveldens mest kjente innslag var pas de deux fra Svanesjøen. Grete Sofie Borud Nybakken debuterte som svanedronning sammen med sin partner Dirk Weyershausen, og det gjorde hun med glans. Jeg har vært stor fan av henne siden jeg så hennes opptreden under lanseringen av Nasjonalballetten ung. Hun har en ren teknikk, forlenger linjene og utfyller bevegelsene med en unik svanebevegelse fra nakken og opp.

galla-2016_foto-erik-berg-03.jpg
Tsjajkovskij pas de deux av Sae Hyun Kwon og Lucas Lima. Foto Erik Berg.

Man gjør ikke annet enn å trekke på smilebåndet når Sae Hyun Kwon og Lucas Lima danser Tsjajkovskij pas de deux av George Balanchine, og man følger nøye med når huskoreograf Jo Strømgren har skapt to duetter til musikk av Ole Bull, hvor Maiko Nishino og  Andreas Heise leverer som alltid. Første akt avslutter med pas de deux´en Diane og Acteon av Agrippina Vaganov. Duetten er mest kjent på youtube og benyttes ofte  i ballettkonkurranser. Med andre ord, så er det en unik begivenhet for det norske pubikummet og få se pas de deux´en live 😉

galla-2016_foto-erik-berg-08.jpg
Gopak med Aarne Kristian Ruutu. Foto Erik Berg.

Andre akt åpner med Le grand pas de deux av Christian Spuck. Du kjenner igjen navnet fra balletten Anna Karenina som ble vist tidligere i vinter. Denne gangen er det ikke en dyp russisk roman han begir seg utpå. Det er ren komedie, på lik linje med the Queen of Hearts fra Christopher Wheeldons Alice in Wonderland. Deretter tar Osiel Gouneo scenen med storm. Daniel Proietto har koreografert Player hvor Osiel og Whitney Jensen alternerer til nyskrevet musikk av Mikael Karlsson. Soloen veksler mellom å vise Osiels signatur piruetter og Daniels flytende bevegelser i overkroppen.

ung-07-picture-perfect_2016_foto-erik-berg.jpg
Picture Perfect med Embla Skogedal Bergerud og Luca Curreli. Foto Erik Berg.

Årets nyhet for Nasjonalballetten er lanseringen av en nytt kompani, Nasjonalballetten ung. Embla Skogedal Bergerud og Klara Mårtensson viste utdrag fra Picture Perfect av Kaloyan Boyadjiev. Neste nummer tar deg med tilbake til 1600-tallet med storslagne hopp i den ukrainske kossak-dansens Gopak, utført av Aarne Kristian Ruutu. Kveldens siste romantiske innslag var pas de deux fra Kenneth MacMillans Manon, som ble vist tidligere i høst. Det var noe ekstra friskt ved dette nummeret da Maiko Nishino danset med kveldens eneste gjestedanser Sergei Popov, som er solist i Finnish National Ballet. Festkvelden ble så avsluttet med fyrverkeri og fanfare da hele kompaniet sto på scenen i Jiří Kyliáns glitrende stykke Arcimboldo.

galla-2016_foto-erik-berg-09.jpg
Arcimboldo med Nasjonalballetten. Foto Erik Berg.

Ballett Galla ble fremført av Nasjonalballetten i Operaen 16.-19. juni 2016.

Se NRK intervju med Ingrid Lorentzen her, og P.S. hun har takket ja til fem nye år som ballettsjef i Den Norske Opera & Ballett.

Vanvittig vannballett

Den berømte vannballetten er tilbake. Koreograf Alexander Ekman har utfoldet seg på hovedscenen med uslåelig kreativitet og vanvittige ideer. Han befinner seg i en særklasse. Hele verden fikk øynene opp for Nasjonalballetten da de fylte Operaen med 5000 liter vann. Popstjerner har latt seg inspirere og publikum strømmer til.   

a_swan_lake_foto_erik_berg_02.jpg

Dette har jeg ventet lenge på. Det er fjerde gang jeg ser ballettforestillingen A Swan Lake. Første gang var i 2014. Det var ikke lett å finne en ledig billett og jeg endte opp med en billett på tredje balkong, helt til venstre. Jeg måtte henge over gelenderet for å se hele scenen. Noen uker etter urpremieren, 26. april 2014, ble produksjonen vist på NRK. Året etter fikk jeg DVD-utgaven i julegave. Og endelig fredag 27. mai, fikk jeg muligheten til å se balletten «live» igjen.

Jeg husker fortsatt den enorme snakkisen før urpremieren i 2014. 5000 liter vann på scenen. Hvordan går det ann? Både bransjen og pressen verden over snudde øynene mot Operaen. Aftenposten mente «den flytter grenser for hva vi kan gjøre med teater», og bransjebladet Dance Europe utnevnte balletten til «Best world premiere». Vannballetten ble invitert til å opptre under moteukene i Paris og København. Popartisten Beyoncé har latt seg inspirere (eller nærmere sagt stjele). En internasjonal pressedekning og oppmerksomhet fikk publikum til å strømme til så det ble fulle hus og lange ventelister hver kveld. Dette var en begivenhet man ikke kunne gå glipp av.

A_SWAN_LAKE

Allt började for fyra år sedan, då jag sa til Ingrid Lorentzen att jag gärna skulle skapa nånting stort här med Nasjonalballetten. Nånting galet och oväntat, nånting som jag aldrig gjort förr. Alexander Ekman.

a_swan_lake_foto_erik_berg_03.jpg

A Swan Lake er en helaftensballett i tre akter, koreografert av Alexander Ekman. Hver akt har en ulik karakter, stemning, og mer enn 100 års mellomrom. I første akt har kostymer og scenografi en homogen stil fra 60-tallet. Danserne skiller seg ut ved at hver enkelt karakter har en egen identitet og historie å fortelle. Det fasinerende ved koreografien er dens oppbygning. En hverdagshistorie går i loop. Det er kun noen små justeringer for hver gang historien gjentas som gjør at det blir en humoristisk utvikling i historien. I neste øyeblikk  blir det et sceneskift, hvor de presenterer hvordan svanesjøen blir til, i en spaced out musikal stil. Det er en enorm kreativitet på scenen. Jeg anbefaler å sitte på andre balkong for å få et helhetlig overblikk over hver minste detalj som skjer på scenen.

A_SWAN_LAKE

Den berømte vannballetten vises i andre akt. Danserne står helt stille når teppet går opp. Publikum holder pusten mens de venter på at noe skal skje. Vannet speiler seg langs veggene. Så, setter de seg ned på kne for å plaske, skyve, kaste og skli på vannet. I takt med musikkens intensitet sklir de over gulvet. I liket med den klassiske versjonen av svanesjøen er det drama mellom den sorte og hvite svane. Det er actionfylte scener. Men også her bryter Ekman med humoristiske inngrep. En ballettdanser gjør sin entre, like en modell som går på catwalken, og legger fra seg en amerikansk fottballrustning. Deretter er det 1000 gummiender, badeballer, sykkel, planter, hårføner, vannkanner, og tre musikere som befinner seg i vannet. Balletten avsluttes med en robot som trasker over gulvet i tredje akt.

A_SWAN_LAKE

Når jeg ser produksjoner av Alexander Ekman blir jeg alltid forundret over hvor ideene hans kommer fra. Han befinner seg i en unik klasse, i toppsjiktet med den prisvinnende koreografen Jo Strømgren. Ekman har en uslåelig kreativitet og en herlig sans for humor. Uventede hendelser, historietolkninger, kommentarer, spaca karakterer er typisk Ekman, samtidig som han kombinerer med en kontekts av en helt vanlig hverdag. Tidligere har jeg sett Left right left right med Netherland Dance Theatre og kortfilmen Simkin in the City. Og jeg ser frem til å se maaaange flere produksjoner.

a_swan_lake_foto_erik_berg_01.jpg

A Swan Lake vises i Operaen frem til 20 juni.

Kreditering:

  • Koreografi og scenografi: Alexander Ekman
  • Musikk: Mikael Karlsson
  • Orkestrering: Mikael Karlsson, Michael Atkinson
  • Kostymer : Henrik Vibsov
  • Lysdesign: Tom Visser
  • Lyddesign: Mikael Karlsson, Alexander Ekman
  • Video/film: Todd Rives
  • Foto: Erik Berg
  • Musikalsk ledelse : Per Kristian Skalstad
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret

Fun Facts:

  • Alexander Ekmans første helaftens produksjon for Hovedscenen hadde urpremiere 26. april 2015
  • Orkester med 75 musikere + surroundlyd med diverse lydeffekter programmert av komponist Mikael Karlsson
  • Svanekostymer laget av neopren, av den danske klesdesigneren Henrik Vibskov
  • 16 x 16 m basseng på scenen, vanndybde 3-4 cm
  • 5000 liter vann
  • 1000 gummiender

Les også:

Se også:

a_swan_lake_foto_erik_berg_06