Damen på stranden

Damen på stranden er en familieforestilling som handler om kontrasten mellom de voksnes regelbundne rutiner og barnas lek og kreativitet. I et unikt samspill mellom melodi, dans og drama formidles en rørende historie om å ta leken på alvor.

Damen-pa-stranden-korr-27.01-_edited-1_03e28dd1ddf03e006c872caba65d8fbd.jpg

Til lyden av nydelig fiolin fra musiker Ola Eseth Moen stiger solen opp over en sandstrand. Lange toner lokker en guttunge, spilt av danseren Mikael Rønne frem. Bølger, vind og melodi gir impulser til rullende bevegelser og spenstige hopp. En hver stein, ting og tang inspirerer til lek, moro og fri flyt.

Kontrasten blir derfor stor da en streng dame, spilt av Helen Vikstvedt, langer ut på scenen med nesen høyt i sky. Den strenge damen finner sin plass på stranden og gir tydelig tegn til at her skal det være fred og ro. Innrammet i fordommer og regler beveger hun seg stramt og stift.  Alt annet som er utenfor hennes atmosfære er  forstyrrende momenter.

Guttungen lar seg ikke forstyrre av hennes skarpe blikk. Han lar seg heller inspirere av hennes lyder, bevegelser og antrekk. Litt om litt lar damen seg lokke av hans lek og kreativitet. Gode minner, frie tanker tar over og til lyden av tango valser hun over stranden sammen med en tredukke. Markering av grenser utfordres med lek. Helt til damen omsider gir slipp, og fordomsfulle regler og grensesetting glir over til lek og vennskap.

Inger-C-B-De-Lis-Damen-pa-Stranden-2017-Tale-Hendnes-2-29_a25393d52aa4128720ead975778f1ef7.jpg

Damen på stranden er en påminnelse til de voksne over hvor viktig fritt rom og lek er for kreativitetens utfoldelse. Koreograf Inger Cecilie Bertrán de Lis trekker frem hverdagslige hendelser og følelser som både store og små vil kjenne seg igjen i. Forestillingens styrker er både scenografien, samt utøverenes kjemi og formidling. Men det unike med forestillingen er samspillet mellom mellom de tre utøverne på scenen. Musikk, dans og drama er svært godt sammenvevd og gir en overraskende stor spennvidde med et så minimalt ensemble.

Inger-C-B-De-Lis-Damen-pa-Stranden-2017-Tale-Hendnes-2-68_03e28dd1ddf03e006c872caba65d8fbd.jpg


Medvirkende

  • Idé, koreografi og regi: Inger Cecilie Bertrán de Lis
  • Utøvere: Helen Vikstvedt & Mikael Rønne
  • Regi/dramaturgi: Robert Skjærstad
  • Komponist og musiker: Ola Eseth Moen
  • Scenografi: Gisle Harr
  • Kostymer: Andrea Austdahl
  • Lysdesign: Daniel Kolstad Gimle
  • Illustrasjon: Gisle Harr
  • Produksjon: ICB Produksjoner
  • Foto: Tale Hendnes

Forestillingen er støtte av Norsk Kulturråd, Fond for lyd og bilde og Oslo Kommune.


Forestillingen vises på Dansens Hus 22.-25. april 2017 og egner seg for barn fra 4 år.


Til orientering, så har jeg vært involvert i produksjonen til denne forestillingen, og jeg kan derfor ikke påberope meg å være helt objektiv i vurderingen. Derimot er jeg svært glad for å ha fått jobbe med Inger Cecilie.

Kraftig skjønnhet og søvnløshet

Foto: Erik Berg


4 kvinnelige koreografer og 4 urpremierer. En sjelden fremstilling å se på hovedscenen i Operaen. Alle har de Tornerose som tema i Sleepless Beauty

Desolating Persephone er kveldens mørkeste verk. Med inspirasjon fra gresk mytologi presenter Ina Christel Johannessen livets syklus, fra fødsel til døden. Opp fra asken kryper Camilla Spidsøe frem. I motsetning til Tornerose, så tar ikke Spidsøe rollen som en vakker prinsesse. Hun er til tider rett å slett ekkel. Karakteren var allikevel sterk og skjør. Enkelte scener som utmerket ga assosiasjoner i flere mørke retninger. Johannessen utfordret publikummet og man lot seg imponere over Spidsøes fabelaktige sceneprestasjoner. Historiens utvikling og årstidene som tilhører mytologiens historie er mer uklar.

03_s-b_desolating_persephone_foto-erik-berg.jpg

Pia Elton og Camille Spidsøe

Picture A Vacuum tar for seg problemstillingen om å ikke få sove. Scenebilde er nakent. Med ett barn på scenen og hudfargede kostymer ga det inntrykk av sårbarhet. Hege Haagenrud utfolder sin sterke signatur på hovedscenen med tekst som lydbilde og et bevegelsesmønster av små, skarpe bevegelser. Teksten av Kate Tempest forsvinner sakte men sikkert som et dust lydbilde, da jeg lever meg mer og mer inn i dansernes formidling. Dansernes presisjon og Haagenruds oppbygning får meg til å sitte mer og mer fremoverlent. Skuffelsen var dermed stor da stykket tok slutt etter bare noen få minutter.

07_s-b_picture-a-vacuum_foto-joerg-wiesner.jpg

Hugo Marmelada og Georgie Rose

Epic short utmerker seg ved å være kveldens eneste verk på tå. I tillegg er det eneste stykket som har karakterer fra eventyret om Tornerose og eneste utenlandske koreograf. Melissa Houg kan man si er nesten Norges debutanten i Sleepless Beauty. Tidligere i høst hadde hun to forestillinger av Preludes and Shadows på prøvescenen og før hun kom til Norge har hun  koreografert for  Houston- og Boston Ballet. 

Stykket er pompøst. Håvard Gimse briljerer på klaveret og det er storslagne ballett trinn. Kontrasten av rullende ballerinaer, grasiøse løft og imponerende ballett trinn, gjør Epic short til kveldens høydepunkt. Blandingen av klassisk ballett, moderne dans og humor tyder på at Houg har en lysende fremtid foran seg. Skuffelsen var (igjen) corps de ballet som får scenebildet til å se rotete ut når de ikke danser unisont.

11_s-b_epic-short_foto-joerg-wiesner.jpg

Julie Gardette, Douwe Dekkers og Alberto Ballester

Mahlermembran er et skjørt, vakkert og yndig verk. For andre gang koreograferer Ingun Bjørnsgaard en ballett med teamet Tornerose. Det er de mellom menneskelige relasjonene som er i fokus. Et langt slør hindrer de ulike parene med å nå hverandre. Utrykket minner om lengsel og det å sove i 100 år. Guro Nagelhus Schia og Klara Mårtensson skiller seg ut med deres innlevelse, linjer og myke kvalitet. I søvnens tema er tempoet monotont. Det er så vidt man merker at sløret gradvis forsvinner ut av scenen.

18_s-b_mahlermembran_foto-erik-berg.jpg

Guro Nagelhus Schia

4 verk av 4 koreografer skaper en spennvidde i uttrykk og sjanger. Det er noe for hver og én. Koreografene har hver sin stil og fartstid i bransjen. Kveldens overraskelse var Ina Christel Johannessen som brøt ut av sitt vante mønster og Melissa Houg markerer seg som tidenes Mats Ek. Picture A Vacuum var kveldens mest fremoverlente verk. Mens Desolating Persephone provoserte publikummet til det ytters var Mahlermembran det vakreste verk. Epic short er verket som sitter sterkes i minne.

06_s-b_picture-a-vacuum_foto-joerg-wiesner.jpg

Hugo Marmelada og Georgie Rose


Sleepless beauty vises på hovedscenen i Operaen 11. mars – 6. mai 2017


1. Desolating Persephone, Koreografi: Ina Christel Johannessen. Musikk: Luc Ferrari

2. Picture a Vaacuum, Koreografi: Hege Haagenrud. Musikk: Kate Tempest

3. Epic Short, Koreografi Melissa Hough. Musikk: Peter Tsjajkovskij

4. Mahlermembran, Koreografi: Ingun Bjørnsgaaard. Musikk: Rolf Wallin

Medvirkende: Dirigent Christian Eggen, Nasjonalballetten og Operaorkesteret


Les og hør:


 

sexy og avskyelig Carmen

Foto: Erik Berg


Balletten Carmen er skitten, avskyelig, sexy og dramatisk.

Liam Scarletts første møte med Nasjonalballetten var i 2013, da han koreograferte Ildfuglen og senere Vespertine. Dette ga mersmak for ballettsjef Ingrid Lorentzen, så hun ga ham utfordringen i å koreografere hans første helaftensballett Carmen. Georges Bizet skrev den franske operaen i 1875 og er blant verdens aller mest spilte operaer. Det er flere koreografer som har gjort sin ballettversjon av Carmen. Scarlett sin visjon for Carmen var å ta vekk det sukkersøte og gjøre henne til avskyelig og sexy på samme tid. Carmen hadde urpremiere i 2015 og nå er den forrykende hete balletten tilbake på hovedscenen.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

I varmere strøk iscenesettes Carmen i Spania tilbake til 30-tallet. Klasseskille og kvinnediskriminering sitter dypt forankret i veggene. Fabrikkjentene blir sett ned på og de prøver stadig å gjøre opprør. Carmen slites i mellom sine egne lyster av farlig forførelse og romantikk. Et kjærlighetsdrama oppstår når både Carmen og Micaëla forelsker seg i Don José. Hun ønsker å reise av gårde med Don José, men Escamillo avbryter ferden i det han forfører henne inn i mørke lyster.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

Hovedrollen utføres av Melissa hough. Ikke uventet tar hun scenen med storm. Med hennes sterke teknikk kombinerer hun elegante og sensuelle bevegelser lekende lett. Hun er overbevisende i hele følelsesregister fra uskyldig flørt, sensuell forførelse til knusende kjærlighetssorg. Skuffelsen var derimot Don José av Kaloyan Boyadjiev. Da jeg så forestillingen i 2015 var det Scarlett som hadde rollen Don José. Han måtte steppe i hovedrollen på grunn av skader og manglende solister. Scarlett sine følelser ble formidlet langt inne i fra ryggmargen og en hver bevegelse var like lett som en fjær. Boyadjiev hadde en middelmådig fremføring helt frem til forestillingens avsluttende scene hvor han rev ut alle sine følelser så man ble sittende igjen med klump i halsen.

CARMEN-ballett-2015_Foto-Erik-Berg

Scarlett har levd opp til sine egne forventinger. Balletten er sexy og avskyelig på en og samme tid. Vold og romantikk blir satt opp mot hverandre. Scarlett bygger bevegelser og følelser gradvis i tak med musikkens kraft. De spanske og lekende rytmene binder forestillingen sammen. Det er allikevel noen momenter som faller igjennom. Historien er intrikat og det er raske skift i stemning og historie. Det anbefales derfor å delta på formidlingsseminaret som er i forkant av hver ballettforestilling, for å kunne henge med i historien.

carmen-ballett_foto-erik-berg_06.jpg

Carmen fremføres i Operaen 4. februar – 3. mars 2017


  • Koreografi Liam Scarlett
  • Musikk Georges Bizet, arr. Martin Yates
  • Scenografi og kostymer Jon Bausor
  • Lysdesign James Farncombe
  • Musikalsk ledelse Martin Yates / Per Kristian Skalstad
  • Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret

Les også:


 

Bolshoi Ballet in Cinema – Tornerose

P1220128.jpg

Når regnet pøser ned på en søndag ettermiddag og det legger seg is på bakken, ønsker man bare å bli værende inne med en varm kopp te og nyte kultur av ypperste kvalitet. Nordisk film & kino tilbyr live streaming av utvalgte forestillinger fra bolsjoj-balletten. Å med tanke på det hustrie været, så kunne ikke timingen klaffe bedre.

P1220135.JPG

Parkering var null problem, så jeg hadde god tid før forestillingen begynte (les 50 minutter). Så med andre hadde jeg god tid til å nyte den varme koppen med te og lese kveldens program. Gimle kino tilbyr nemlig det lille ekstra. De ansatte går rundt å tilbyr hjelp, legger ut program til publikummet og i kiosken kan man i tillegg til godis kjøpe vin. En ekstra herlig ting med å se forestillinger live i en kino er pausen. Hvilke andre kinoforestillinger har en pause hvor man kan gå i kiosken å fylle opp med vin og søtsaker?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har sett flere versjoner av balletten Tornerose på dvd, men live versjonen har jeg kun sett av Nasjonalballetten og det begynner å bli noen år siden. Jeg var derfor ekstra spent og enda mer spent på å se finale pas de deux’en i andre akt. Det er min favoritt pas de deux.

IMG_0652.jpg

Gleden ved å se balletten var også filmingen. De enorme kulissene, fargerike kostymene og intrikate formasjonene i koreografien fanges opp i perfekte bilder. Når man ser en forestilling live, så velger man selv hvor øyet ser. Her er det noen som velger det for deg. Men store deler av forestillingen ble vist med et helhetsbilde hvor du selv kan velge hva du vil fokusere på 😉

IMG_0659.jpg

Det unike med bolsjoj-balletten er corps de ballet. Det er fantastisk å se corps de ballet dansernes nivå og unisone arbeid. Man forventer at solistene briljerer, men danserne i corps de ballet presterer like bra. Det som skiller solistene fra corps de ballet er deres enorme evne til å formidle en historie og leve seg inn i karakteren. Olga Smirnova har de mykeste armene jeg har sett. Hun er stødig, behersker myke og spenstige trinn, har musikals dynamikk og viser spennet fra å være en lystige og ung 16 år gammle jente, til bli en moden kvinne som skal gifte seg med Prinsen.

Før forestilling og i pausen får vi et innblikk i hva som skjer bak sceneteppet 😉


Music: Pyotr Ilyich Tchaikovsky
Choreography: Yuri Grigorovich
Libretto: Ivan Vsevolozhsky and Marius Petipa (after Charles Perrault)
Cast: The Bolshoi Principals, Soloists and Corps de Ballet


♦ søndag 5. februar vises Svanesjøen av Bolshoi Ballet in Cinema i Gimle kino

ODE 2016 – Forrykende hett

Julen ringes inn med forrykende het dans fra Oslo Danse Ensemble (ODE). Årets forestilling leverer ekte vare av råskap og samhold i tradisjonell jazzstil og samtidsdans. Sticks & Stones og Albino Nobody er to motpoler som til sammen blir en helaftens opplevelse.

Ole-Martin-Meland-ODE-2016-Foto-Tale-Hendnes312_a25393d52aa4128720ead975778f1ef7.jpg

Albino Nobody

Det var en uventet åpning fra årets forestilling av Oslo Danse Ensemble. Ole Martin Meland debuterte som koreograf for ODE i fjor og allerede da gjorde han seg sterkt bemerket. Etter å ha sett forestillingen, så er det forståelig. For selv om det var en uventet koreografi fra ODE, så var det en koreografi som ga inntrykk.

En gruppe dansere kledd i treningstøy står helt stille på scenen. I sakte tempo blir de skjevere og skjevere. Kontrasten fra den intense inngangsmusikken til et stillestående ensemble i stillhet er stor. De ser ut som et fotballag. En gruppe med tette bånd. I rolig tempo fortsetter de å bevege seg som en unison gruppe, før de bryter ut. Vekselvis danser de hver for seg og som en sammensatt gruppe. Med en presis timing danner de vakre scenebilder og dansernes fysiske prestasjoner imponerer. Det tette båndet mellom danserne forblir uberørt, helt frem til Guro Rimeslåtten blir stående igjen alene på scenen. Igjen blir kontrasten stor og soloen blir et symbol på ensomhet. I en innrammet lyssetting finner gruppen tilbake til hverandre og avslutter med en så høylytt pust at man selv mister pusten.

odealbinonobodyanterohein2_464fb928facfb896ab011e17848a8449.jpg

Sticks & Stones

Som alltid stiller Subjazz opp med en røff og sensuell jazzdans. Karl-Erik Nedregaard og Knut Arild Flatner har i en årrekke krydret ODE sine scener med fengende, hotte bevegelser dypt forankret i jazzdansen.

Ikke uventet smeller de til fra starten, og danserne drar publikummet med seg inn i underverdenen i et møte med fantomer, demoner, spøkelser og hekseskikkelser. Maktposisjoner og hemmelig brorskap brer seg over scenen. Fra mørke blikk til sensuelle hofter beveger danserne seg gjennom flere temaer som good old jazz, den amerikanske sørstatskulturen, med inspirasjon fra haitisk voodoo til urban jazzdans. Subjazz signatur av fingre- og hoderull er elegante detaljer satt opp mot lekne bevegelser som pusher grenser. Ikke alle danserne klarte leve opp til koreografenes nivå. Mariama Slåttøy skiller seg ut som maktens dronning og Mikael Rønne sin solo er uforglemmelig. I nattens mørke har Subjazz skapt et forrykende verk av sensuell råskap.

DSC04810.jpg


Medvirkende:

Dansere:
Charlott Utzig
Daniel Sarr
Ellen Lindblad
Gard Hjertaas Bjørnson
Guro Rimeslåtten
Maja Naomi Furnes
Mariama Slåttøy
Mikael Rønne
Synne Sørum
Trine Lise Moe
Hugo Marmelada
Kunstnerisk leder/produsent:
Merete Lingjærde
Kostymedesign:
Johanna Sutinen
Lysdesign:
Daniel Kolstad Gimle
Lyddesign:
Gunnar Innvær
Foto:
Antero Hein

Les også:

Dansens Hus sine intervjuer med noen av danserne her, intervju med Karl og Knut fra Gaysir her og mitt intervju med Daniel Sarr her.


ODE 2016 vises i Dansens Hus 10.–18. desember 2016


subjazzsticksandstonesanteroheing5.jpg

 

Nasjonalballettens nye juleeventyr

Det var en gang en tysk forfatteren, med navn E.T.A. Hoffmanns, som skrev juleeventyret Nøtteknekkeren og musekongen i 1816. Historien ble senere forvandlet til et balletteventyr i 1892 og anses i dag for å være en av verdens mest kjente balletter. Etter 20 år historie med Dinna Bjørns versjon av Nøtteknekkeren, har Nasjonalballetten restaurert klassikeren til en dypere, mørkere og mer fargerik ballett, koreografert av Nasjonalballettens egen danser og koreograf, Kaloyan Boyadjiev.

01_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpgIne Espensen

Nasjonalballettens nye Nøtteknekker tar deg med bakover i tiden til året 1905, da Norge ble et selvstendig land, og byen Oslo het Kristiania. Det er jul, og klokkemakeren og oppfinneren Drosselmeyer tar siste finnish på julegavene, klar for herr og fru Stahlbaums juleselskap. Drosselmeyer binder eventyret sammen i Claras drømmeverden hvor hun møter snøfnugg, sukkerstenger, blomster, soldater, mus – og hun blir forelsket.

02_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Yoel Carreno og Yolanda Correa

Kaloyan Boyadjiev og Jon Bausor har skapt en tredimensjonal ballettforestilling. Det hele starter med at vi flyr over Kristiania. Svevende over tivoli og avishus lander vi til slutt i Drosselmeyers verksted med to etasjer. På utsiden av huset fortsetter filmen å snurre med en julekalender, hvor den ene luken åpnes etter den andre. I stuen til herr og fru Stahlbaums er det en dybde med tre scenebilder. Voksenselskapet er nærmest scenen, barneselskapet i midten og i dypet av scenebildet er juletreet. Boyadjiev bruker hele scenedybden til å fortelle Claras historie og følelser. Når Clara faller i søvn, vokser juletreet og boken hennes til å bli større enn størst.

03_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Det er en overflod av kreativitet i forestillingen. Kostymer og scenografi har en enorm dimensjon med et anker i julestemning. Mine favorittscener er når Clara og Nøtteknekkerprinsen sitter i krystallkulen, åpningsscenen med 3D film og når Drosselmeyer kommer inn på scenen fra fire ulike steder på nesten samme tid (:-o ??). Jeg elsket detaljene med julegavene som tydelig blir vist frem i første akt og som blir levende i andre akt. Rottekongen er i denne versjonen et enormt beist som ypper til kamp. De vakreste scenene var arabisk dans og grand pas i andre akt. Boyadjiev vet å skape store løft.

05_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Corps de ballet skuffer igjen. Usynkrone dansere og Boyadjiev som gaper over for mye i snevalsen, skaper et virvar av rot på scenen. Den dype scenen som han skapte så fint under selskapsscenen klarte han ikke å gjenskape i snevalsen. Det ble en kamp om oppmerksomheten når store kulisser, corps de ballet og solister tar for mye plass. Jeg undrer over hvorfor snøfnuggenes tutuer var plassert i midjen så Hele rompa vistes, og hvorfor Clara og Nøtteknekkerprinsen sitter med ryggen til publikum gjemt bak iskrystallens trone i andre akt.

07_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpg

Nasjonalballettens nye juleeventyr er som en kransekake. Historien sirkler, fyrverkeri på siden, flere lag med godsaker, sukker på toppen og dybde i bunnen. Det er flere som har vært skeptiske til at den nye versjonen skulle bli for skummel. Jeg kan konstatere at det er den ikke. Nøtteknekkeren har en mørkere historie som skaper mer magi og spenning.

09_notteknekkeren_2016_foto-erik-berg.jpgElever fra Ballettskolen


  • Konsept: Kaloyan Boyadjiev and Jon Bausor
  • Koreografi: Kaloyan Boyadjiev
  • Musikk: Peter Tsjajkovskij
  • Scenografi: Jon Bausor
  • Kostymer: Jon Bausor og Bregje van Balen
  • Lysdesign: James Farncombe
  • Musikalsk ledelse: Andrew Grams/Peter Szilvay
  • Medvirkende: Nasjonalballetten, Ballettskolen, Operaorkestret
  • Foto: Erik Berg

Les også:

Etoile Ballet Gala

Å få besøk av internasjonale ballettdansere utenom Operaens scener er en sjelden vare her i Norge. Det var derfor høye forventniger og stor spenning til ballettgallen Etoile Ballet Gala i Oslo konserthus 13. november.

14910385_393182651071387_1134318937333805000_n

Solistdansere fra Staatsballet Berlin, Nasjonalballetten i Tsjekkia, Den Polske Nasjonalballetten og Bayerische Staatsballet fremførte pas de deux og variasjoner fra kjente balletter.  Scener fra Tornerose, Nøtteknekkeren og Don Quihote ble fremført i stor bragd.

14520360_367750316947954_6618312839604502893_n

Nivået på danserne var noe varierende selv om det var solistdansere fra nasjonalballetter verden over. De som skilte seg ut var Mai Kano og Dawid Trzenismiech i Blomsterfesten i Genzano og Grand pas Classique, og Ksenia Ousyanick i Don Quihote.

14222164_347618065627846_12692495372077785_n

Ufattelig, sinnsykt og hypnotisk

Foto: Gadi Dagon

Blandingen av organisk og mekaniske bevegelser skaper en egenart og en reise gjennom forestillingen. Last Work av Ohad Naharin er en mørk forestilling som treffer midt i hjertet og man blir bergtatt av dansernes prestasjoner.

14947532_1477850825578183_7365775965235710754_n.jpg

Ohad Naharin, kunstneriske leder for Batsheva Dance Company, beskrives som en av verdens viktigste koreografer av New York Times. Siri Leonardsen, leder for regionalt kompetansesenter for dans i Bærum Kulturhus, påpeker at med hans distinkte uttrykk og innovative dansespråk er han en av samtidsdansens mest hyllede personer. Kompaniet, som er verdensberømt og kritikerrost, anses for å være et kulturell forbilde i Israel.

”Whenever Mr. Naharin’s company comes to town, we have much to be thankful for….” – The New York Times

Mitt første møte med Naharins koreografi var i 2004. Minus2 /dans, fremført av Norges nasjonale samtidsdanskompani Carte Blanche, hadde ett uforglemmelig råskap over seg. Forventningene til kveldens forestilling Last Work i Bærum Kulturhus var dermed skyhøy. Naharin skuffet ikke, i stedet setter han sin egen liste høyere og fortsetter å utvikle sitt eget bevegelsesspråk og dybde i forestillingen.

15036202_1477850415578224_2309584377379213336_n.jpg

I det sceneteppet går opp er det en blå dame som løper på scenen. En etter en, trer fremragende dansere frem på scenen. Myke bevegelser, sinnsyk turn out og ekstrem ekstensjon i hoften. Naharin har tydelig trukket frem dansere med en spesifikk styrke,  kvalitet og særpreg. Man blir helt fasinert over dansernes prestasjoner og det gjennomarbeidede materialet. Det er danserne man studerer. Koreografien faller litt i glemmeboken, men allerede nå bemerker man seg at forestillingens tone er mørk. Den blå damen løper fortsatt.

15032182_1477846585578607_1423869542230692892_n.jpg

Den blå damen løper fortsatt, men hun forsvinner i ett med scenebildet. Det er først når hele ensemblet samles på scenen i en gruppesekvens med korte, hakkete og repetitive bevegelser at fokuset overføres til koreografi og formidling. Naharin har en evnen til å forme skulpturelle scenebilder både i kropp og formasjon. Musikk og bevegelser faller til tider sammen i en hypnotisk form. Blandingen av organisk og mekaniske bevegelser skaper en egenart og en reise gjennom forestillingen. Den blå damen løper fortsatt.

Den blå damen løper fortsatt. En uventet vending i forestillingen oppstår. Den rolige starten gikk nå over til total galskap. Vendingen var uventet, men allikevel forventet når det er Naharin som er koreografen. Igjen er det korte, hakkete og repetitive bevegelser, men man lar seg fasinere over koreografiens oppbygning. Galskapen når toppunktet når et militært budskap tar plass i scenerommet. Den blå damen løper fortsatt. Det er først nå man skjønner hvorfor hun løper. Ensemblet blir bundet sammen i teip. Linjer på kryss og tvers binder det hele sammen som ett spindelvev. Ett bilde av krig, fred og samhold. Det treffer midt i hjertet. Ikke uventet avsluttes forestillingen med stående applaus uten ende.

15027553_1477851102244822_3037372773985176308_n.jpg

«The piece is breathtaking for the extraordinary dancing by the Batsheva Dance Company dancers, and the way Mr. Naharin can evoke states of pleasure, pain, madness and a kind of animality — a sheer state of being in the body — through his movement» – Roslyn Sulcas from The New York Times, July 4, 2015.


Koreografi: Ohad Naharin

Lysdesign: Avi Yona Bueno (Bambi)
Lyddesign og redigering: Maxim Warratt
Original musikk: Grischa Lichtenberger
Scenograf: Zohar Shoef
Kostymedesinger: Eri Nakamura
Assistent til Ohad Naharin og Maxim Warratt: Ariel Cohen, Guy Shomroni

Dansere fra Batsheva Dance Company // sesongen 2016/17: William Barry, Yael Ben Ezer, Matan Cohen, Omri Drumlevich, Bret Easterling, Hsin-Yi Hsiang, Rani Lebzelter, Eri Nakamura, Ori Moshe Ofri, Rachael Osborne , Nitzan Ressler, Ian Robinson, Or Meir Schraiber, Maayan Sheinfeld, Yoni Simon, Zina (Natalya) Zinchenko, Adi Zlatin


Viruset, en klassiker av Jo Strømgren

Foto: Erik Berg

I klassisk Jo Strømgren stil byr Viruset på en spennvidde fra dumsindig humor til blodig alvor.

Fra aller første innlegg som Jo Strømgren Kompani la ut på instagram, har jeg fulgt nøye med på deres sosiale medier. Et hvert innlegg har gitt inntrykk for at dette kommer til å bli en mystisk, sprø og humoristisk forestilling. Med andre, en klassisk Jo Strømgren forestilling. Hans unike kreativitet får meg ofte til å stille spørsmålet «hva er det egentlig som foregår i hodet på ham». Viruset falt som forventet inn under denne kategorien.

viruset_2016_foto-erik-berg_0948.jpg

To hardbarka rockegutter starter forestillingen med å slenge hodet i takt med heavy metal musikk, men stopper raskt da maskinen uventet skur seg av. Frustrasjonen brer seg. Oppdraget er tydelig, de må å fikse maskinen. De må gi verden en omstart og stoppe maskinen som forpester verden med grusomme virus. Det eneste som mangler er disketten som befinner seg på den portugisiske romstasjonen. Gutta og professoren får hjelp fra en vakker androide, som hyres inn til det farefulle oppdraget. Men selv en androide har både egenvilje, samvittighet og sjarm.

viruset_2016_foto-erik-berg_1466.jpg

I Strømgrens postapokalyptisk danseteater veksler det mellom teatralske samtaler og myke dansesekvenser. Smidige bevegelser får fire dansere til å se ut som en dansekunstner. Androiden løftes under, i mellom og over. Hun beveger seg mykt, samtidig som hun er sterk og stødig i fremtoningen. Hver for seg er de svake individer i en bunker, sammen er de sterke og klar for å redde verden. Stemningen skifter mellom dumsindig humor og blodig alvor. Med en gjennomtenkt regi har historien har et klart budskap, men uventede hendelser og nye vendinger får publikummet til å sitte på kanten av stolen.

viruset_2016_foto-erik-berg_1713


Regi, manus, koreografi: Jo Strømgren
Utøvere: Vânia Doutel Vaz, Dag Rune Sjøli, Mikkel Are Olsenlund, Ivar Örn Sverrisson
Scenografi: Jo Strømgren
Kostymer: Bregje van Balen
Lyddesign: Lars Årdal, Ola Erik Blæsterdalen
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Co-produksjon: The Norwegian Opera & Ballet, Bærum Kulturhus – Regionalt Kompetansesenter for Dans.
Støttet av: Arts Council Norway

Premiere: La Fabrika, Praha, 17. oktober 2016

Norgespremiere: Den Norske Opera & Ballett, Oslo, 1. november 2016


Les også:


Fun facts:

  • Jo Strømgren Kompani en av de største eksportvarene vi har innen det norske kulturfeltet.
  • Jo Strømgren er huskoreograf i Nasjonalballetten
  • Kompaniet har turnerer verden rundt og har besøkt over 50 land
  • Jo Strømgren har fem premierer og 12 produksjoner på turne i 2016

14642430_10157533769670361_986971822881669149_n.jpg

En klassisk mesteraften

Foto: Erik Berg

Klassiske perler triller over scenen i Nasjonalballettens Klassisk mesteraften: Balanchine. Koreografier av George Balanchine var ofte presentert under ledelsen Espen Giljane, tidligere ballettsjef, men den siste tiden har det vært et fravært fra Balanchines ballett verk. Serenade, Agon og Theme and Variations var med andre ord velkommen tilbake til Operaens hovedscene. Ballettstykkene har hver sin styrke og karakter, til sammen blir det en helaftens klassisk mesteraften med vakker ballett, dynamsik kvalitet,  glitter og glamor.

03_serenade_2016_foto-erik-berg__the_george_balanchine_trust-1.jpg

Serenade er et av Balanchines hovedverk og en signaturballett for New York City Ballet. Duse farger, strykeorkester i C-dur og en ballett uten handling. Bare vakre bevegelser. Toner og bevegelser går hånd i hånd. Bevegelser, posisjoner og dansernes plassering skaper unike formasjoner, som gir en signatur over verket. Skuffelsen var dog corps de ballet. Balletten krever en fremføring av en unison gruppe, noe som manglet fra danserne i corps de ballet. I ett nakent scenebilde avsløres ustemte linjer og slurvete armer. Redning var solistdanser Melissa Houg. Hennes musikalske dynamikk, teknikk og presisjon løftet balletten til ett mesterverk.

09_agon_2016_foto-erik-berg__the_george_balanchine_trust.jpg

Agon byr på styrke, dynamikk og vitalitet. Med kraftige toner er det presisjon og eksplosivitet som gjelder for danserne. Balanchine utfordrer ballettspråket ved å både turne inn og ut. Balletten var nok kontroversiell på sin tiden, men i dag faller det igjennom og blir en flopp i møte mellom sterke toner og jålete bevegelser. Her igjen er det solistdanseren som er redder ballettstykket. Mens enkelte dansere ser slitne ut på scenen, kommer Maiko Nishino løpende inn og tar scenen med storm.

13_theme_variations_2016_foto-erik-berg__the_george_balanchine_trust.jpg

Theme and Variations er en storslått ballett til Tsjajkovskijs orkestersuite nr. 3. Det går ett sukk igjennom salen når sceneteppe åpner opp for glittrende ballerinaer. Balletten minner om en storslått ballscene hvor Askepott danser med drømmeprinsen. Solister og corps de ballet avslutter kvelden med pomp og prakt.

Klassisk mesteraften er et lekkert innblikk i Balanchines balletthistorie. Forestillingen vises i Operen frem til 13. november 2016.


Koreografi: George Balanchine ©The George Balanchine Trust

Musikk Serenade og Theme and Variations: Peter Tsjajkovskij

Musikk: Agon Igor Stravinsky

Kostymer Theme & Variation: Mikael Melby/Holly Hynes

Lys: Perry Silvey / Original Lysdesign: Ronald Bates

Musikalsk ledelse: Andrea Quinn

Medvirkende: Nasjonalballetten og Operaorkestret

Foto: Erik Berg


Les også:


Møt opp i god tid for å få med deg Erle Kyllingmarks nyskapte videoinstallasjon There is no beginning. There is no end., i foajeen. Den starter 25 minutter før forestilling begynner.

IMG_0100.jpg